600 bomber - nesten helt greit?

600 bomber - nesten helt greit?

Norske kampfly slapp 600 bomber over Libya. De skapte ødeleggelse, lidelse, nød og kaos.

Krigen ble en katatrofe. Kanskje vi burde beklage. Dypt og inderlig.

Ca 6000 bomber ble sluppet over Libya. Ca 600 av disse kom fra norske jagerfly. Krigen som skulle redde sivilbefolkningen fra Gadaffis vrede over massedemonstrasjoner og folkelig opprør, ble en total katastrofe. Den etterlot seg et splittet land i kolaps som fortsatt ikke fungerer, med 6,5 millioner mennesker i makt-vakuum. Rundt 3000 er drept, enda flere alvorlig såret, 220000 flyktet til nabolandene og tusener lever fortsatt som internflykninger. Krigen gjorde motsetningene i FN´s  Sikkerhetsråd enda verre og ga næring til den enda mer katastofale krigen i Syria.

Konklusjonene fra utvalget som har evaluert Norges deltagelse i krigen, gir inntrykk av at man mener at 600 bomber var nesten helt greit. Tross alt.  Litt mer informasjon før regjeringens  beslutning, litt bedre klargjøring av lovgrunnlaget, litt mer offentlighet og skriftlighet, så hadde det vært lite å kritisere Norge for. Svært mild kritikk, altså. Det aller viktigste for utvalget synes å ha vært å understreke at beslutningen var konstitusjonelt riktig selv om den ble truffet uvanlig raskt og på uvanlig måte. Den ble fattet på folkerettslig grunnlag med Sikkerhetsrådet i ryggen. Den ble fattet ut fra situasjonsbildet der og da.

Sansynligheten for at utvalget skulle komme med en langt sterkere kritikk er vel liten. Sammensetningen, med sentrale folk fra forsvaret og en tidligere utenriksminister som leder, tilsier ikke det. Å innrømme at Norge var med på noe som gikk så inderlig galt, sitter nok veldig langt inne. Ikke bare for utvalget. Kanskje for oss andre også. Ville det smerte for mye?

Men hva vet vi nå? Situasjonen i Libya var ikke grundig nok analysert av noen før bombingen begynte. Norge gjorde ingen selvstendige undersøkelser, men baserte seg ukritisk på Sikkerhetsrådets vurderinger selv om mange andre land nølte og enda flere valgte å ikke være med ut fra sine analyser av den foreliggende situasjon. Man var totalt uvitende om de mange motstridende grupperingene og terrorgrupper som ville ha hver sine intertesser av en internasjonal intervensjon. Norge tok faktisk en lederrolle i aksjonen og slapp bomber også over Tripoli. Det kan ikke uteleukkes at sivile liv gikk tapt. Noen mål ble også valgt ut av pilotene selv, hevdes det. Det var ikke dokumentert at sivilbefolkningen sto overfor et mulig folkemord, i alle fall ikke i Benghazi hvor det viste seg ikke å være noen Gadaffi-styrker. Feilinformasjon florerte. President Sarkozy ivret for aksjon ut fra nokså mystiske grunner og ble støttet av USA. Det folkerettslige grunnlaget ble stadig tynnere etter som krigen skred fram. Mens bombene falt, hadde norske regjeringsmedlemmer vanskeligheter med å ta ordet «krig» i sin munn.

Regjeringen handlet etter beste skjønn ut fra det man visste på belsutningstidspunktet, sies det. Regjeringen så for seg at ikke-deltagelse kunne få enda verre konsekvenser enn deltagelse. Regjeringen mente at det hastet for å unngå folkemord. Regjeringen hadde ikke til hensikt å bidra til Gadaffis fall. Det bare ble sånn. Dagene etter at utvalget la fram sin rapport, fikk daværende statsminister og nå sjef for NATO som hovedaktør i aksjonen, Jens Stoltenberg, anledning til å åpne nyhetssendingene på NRK med å si at han fortsatt mener at krigen var rett og at han ikke angrer.

Så behøver vi ikke å ha det vondt inni oss da? Norge gjorde ikke noe galt selv om det gikk riktig ille og Libya er et land i nød og borgerkrig? Vi er like fredselskende som før og jobber til og med iherdig for å bli medlem i Sikkerhetsrådet. Vi vil ikke høre på kritiske røster som f.eks. Oberstløytnant og forsker ved Forsvarets Høgskole, Tormod Heier, som sier at  «det er ikke tvil om at vi ble lurt med i denne krigen».

De fleste av oss skjønner at vi ikke burde deltatt. Selv om beslutningen ble truffet innenfor konstitusjonelle rammer, var den fryktelig gal. Det er ikke nok å si at man gjorde det som syntes rett der og da. Det kan man jo alltid si, men det kan ikke alltid være like unnskyldende. Det burde innrømmes, Det burde beklages, Og aller helst burde man forsøke å reparere litt ved å yte sivilbefolkningen, nødstedte og gode krefter i Libya all den hjelp vi kan gi.

Norge var en sentral aktør i en krig som ikke burde vært ført. Det burde smerte oss alle. Det burde smerte de som traff besutningen.  Det burde føre til en langt skarpere og dypere selvransakelse enn den evalueringsutvalget legger opp til. Det kan da ikke være nok bare med en viss mediadekning og kommentarer til utvalgets konklusjoner før den store stillhet senker seg? Vi skapte ødelegelse, lidelse, nød og kaos. Og sånn er det fortsatt i Libya.

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.