Beslutningsvegrerne

Vi har fått en generasjon av beslutningsvegrere som politikere. Politikere som skygger unna kontroversielle, men nødvendige, beslutninger. En ting er å inngå levelige kompromisser, som har vært en daglig gesjeft i vårt stortings- og styringsverk. En annen sak er ikke å våge å ta nødvendige beslutninger som møter høylytt motstand i befolkningen. Et fenomen som nå rir både våre stortingsrepresentanter og kommunepolitikere i alle partier.
 

Jeg tenker selvsagt på den parodi på en ”kommunereform” som nå haltende stables på bena ved hjelp av politiske krykker: Med få unntak (som Søgne, Songdalen og Kristiansand) overlater man beslutningen og regien av det som skulle bli den største og mest påkrevede forvaltningsreformen i Norge på 50 år til innbyggerne selv. Hvordan forvaltningen av Norge som nasjon skal organiseres i pakt med tiden er selvsagt ikke et tema for folkeavstemninger i 428 kommuner. Det er et statlig ansvar som tilligger Stortinget å avgjøre.

Men kommunalminister Jan Tore Sanner er kjempefornøyd med ”reformen”, selv om 354 av landets 428 kommuner fortsetter som før. Det gjelder Aust-Agders 15 kommuner, for ikke å tale om Nordlands 44 kommuner, hvor bare et par tvangssammenslåinger finner sted. Og fortsatt vil 28 av landets kommuner ha færre enn 1000 innbyggere.

Slike realiteter står i grell kontrast til Jan Tore Sanners brave honnør-ord om reformen: Den skal skape likeverdige tjenester der folk bor. Det vet vi er langt fra en realitet i dag når det gjelder skole, helse, omsorg, tekniske tjenester og psykiatriske tjenester, og det vil ikke bli en realitet før vi har en regjering som kjenner sitt ansvar for å organisere Norge i pakt med tiden. En regjering som innser at norske kommuner ikke er selvstyrte republikker, men en del av norsk offentlig forvaltning. Rett nok med visse fullmakter, men ikke når det gjelder beslutninger om hvor kommunegrensene (eller fylkesgrensene) skal gå.

De mest ihuga selvstyreentusiastene påberoper seg den nye grunnlovsbestemmelsen som ble oppfattet som et slags kommunalt Magna Carta: ”Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale, folkevalgte organer. Nærmere bestemmelser om det lokale, folkevalgte nivå fastsettes ved lov” (Grl § 49). Men både oppgavefordeling og organisering er fortsatt Stortingets ansvar.

En nasjonal kommunereform er ikke et lokalt anliggende, men et overordnet statlig ansvar. Den burde ha vært utledet av hvilke oppgaver Stortinget vil pålegge kommunene i fremtiden og hva det vil bety for organiseringen av kommune-Norge. I stedet overlot man til kommunene selv å bestemme om de ville slå seg sammen med nabokommunen(e).  Og lokalpolitikerne toet sine hender, skjøv ansvaret fra seg og overlot beslutningen til folkeavstemningene. Resultatet gav seg selv. Du trenger ikke være statsviter for å forutsi resultatet av lokale folkeavstemninger om kommunesammenslåinger eller ølsalg i butikkene.

Som en beklagelig illustrasjon på lokalpolitikernes ansvarsfraskrivelse og manglende politisk mot, står arbeidet med utredningen om sammenslåingen av kommunene Kristiansand, Søgne, Songdalen, Birkenes og Lillesand, som ordførerne i de fem kommunene sto bak. Et gjennomarbeidet og grundig dokument som behandlet og drøftet de muligheter og utfordringer en ny storkommune ville skape. En optimistisk holdning til kommunesammenslåingen. Men selv ordførere fra tre forskjellige partier våget ikke å gå mot folkeavstemningene i sine egne kommuner.

Men de institusjoner som har sviktet mest i denne prosessen er regjeringen og Stortinget. Det er Stortinget som har ansvaret for hvordan kommune-Norge er organisert. Det overlater man ikke til lokale folkeavstemninger eller flertallsvedtak i 428 kommunestyrer. Og jeg slutter ikke å undre meg over hvor lite det har vært henvist til vår siste store kommunereform for 50 år siden. Planleggingen og gjennomføringen av denne reformen, som tegnet kartet over dagens 428 kommuner, har ikke vært nevnt.

Schei-komiteen, som ble nedsatt så tidlig som i 1946 og som avga sin siste innstilling i 1959, reduserte antallet kommuner fra 747 til 454 i 1967. Komiteen saumfarte hele kommune-Norge og tegnet et nytt kommunalt Norges-kart, som har fungert i 50 år. Men nå butter det. Vi trenger et nytt norsk kommune-kart som tegnes av politikere uten beslutningsvegring. Finnes de?

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.