Catalonia og vi

Catalonia og vi

De siste hendingene i Catalonia har igjen pekt på hvor ustadige våre politiske konstruksjoner er. Vi som er vokst opp i Norge, har av en eller annen årsak trodd at nasjonalstaten kom i stand som en guds gave til folkene, et slags sivilisatorisk håndslag der ‘…den Herre stille lempet…’ det hele til for sine, som Bjørnstjerne Bjørnson skriver. Knapt noe europeisk folk har trodd at vårherre ikke nettopp var på parti med dem selv, også når det gjaldt krig med naboen. For danskene forteller myten til og med at flagget ble skjenket dem fra oven under et slag ved Tallinn i 1219.

Den virkelige historien er annerledes. Guds hånd er ikke lett å få øye på. Derimot kan vi raskt finne faktorer som dominans og underkastelse, flaks og uflaks, samt rå makt og kjøttvekt. Fra senmiddelalderen av begynte noe som kan ligne på nasjonalstater å springe fram av statsdannelser rundt mektige fyrster og konger. Men mange av de politiske konstruksjonene rundt om i Europa var oftest mer bygget på makt knyttet til skiftende dynastier enn til forestilte fellesskap rundt ulike skikker, språk og religion. Med Reformasjonen og trykkekunsten skulle dette endre seg. Folkespråkene ble satt på formell, og kongenes tro ble folkenes tro. Langsomt vokste forestillingene om de nasjonale fellesskapene seg sterkere, og i kjølvannet av napoleonskrigene eksploderte det. 1800-tallet ble nasjonalismens århundre.

De nasjonale ideologiene er ikke lett å få fatt på. Noen ganger ser de bakover mot en tenkt gullalder, andre ganger ser de framover mot et nasjonsbyggingsprosjekt i emning. Det norske tilfellet er, som i så mange land, en blanding av begge deler. Bakom ligger sagaene og drømmen om Norgesveldet. Framover ble den nasjonale egenarten fra 1800-tallet av også sammenliknet med lys slik det brytes gjennom et prisme. Den nasjonale egenarten, fargen, ble verdsatt som en spesiell tilpasning av det store lyset, det som til oss fra den europeiske opplysningstradisjonen. Her finner vi også forstillingen om at det store fremskrittet skapes innenfor den frigjorte nasjonalstaten.

Og igjen kan vi nevne Bjørnson. Han var en av sitt århundres store, liberale nasjonalister, og han holdt systematisk med de små nasjonene. Fordi Bjørnson hadde et stort navn ute i verden, kunne han skrive om dette slik at det ble lagt merke til. I Slovakia er han stadig nasjonalhelt; mange byer der har en gate oppkalt etter ham. Hadde Bjørnson levd i dag, ville han garantert ha talt katalanernes sak.

Nå var det ikke alltid enighet om hvordan en skulle se på dette med lysbrytningen og prismet. Nynorsk-ideologene med Vinje og Aasen i spissen var også liberale nasjonalister. De brukte det samme bildet, men ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet gikk det en voldsom debatt i språkkretser om Norge var én eller to nasjoner. Den debatten endte med at vi forstår oss selv som én nasjon, men med to språk. Vi skal ikke lengre enn til Finland for å se denne debatten, med langt større språklige skiller som basis, blusse opp igjen i vår egen tid, og med sannfinlenderne som hovedaktører og hard-linere. Og ennå har jeg ikke nevnt hva vi skal tenke om Sameland.   

En god kollega av meg er språkforsker. Han studerer bl.a. på forskjeller i forståelsesmåter mellom svært like språk som bokmål og nynorsk. Ofte samarbeider han med kollegaer fra Catalonia og Spania fordi de arbeider med tilsvarende problemstillinger. Katalansk og spansk står hverandre nær. Men forskjellene er noe større rent språklig enn hos oss. De andre forskjellene er enda mer markante. Mens nynorsk ble til som en rekonstruksjon særlig tuftet på utvalgte bygdedialekter, var katalansk kultur og språk historisk sentrert rundt en av den iberiske halvøys største og rikeste byer, Barcelona. Katalonia er også ganske entydig geografisk definert, mens målrørsla i Norge har forstått seg selv om en helt ut riksdekkende bevegelse, selv om den hadde sitt kjerneområde i vestnorske bygdemiljøer. Katalonia hadde også et urbant borgerskap som det nynorske reisningsprosjektet manglet.

Nasjonsbyggingsprosjektet lyktes altså i Norge tross språklig (og ganske raskt også religiøs) splittelse, mens det gikk skeis i Katalonia. Én måte å se det på er at Norge hadde flaks som maktet å frigjøre seg fra mektige naboer, mens Katalonia ikke hadde det og dermed ble låst fast av de mektige naboene, Frankrike og Spania. Den uflaksen har katalanerne hatt til felles med mange andre folk. Akkurat nå er det kurdernes kamp for eget land som tiltrekker seg mest oppmerksomhet ved siden av katalanernes.

Noen ord om flaksen. Det er få etablerte stater som tar bølgen når nye regioner aksler trøya og vil bli nasjonalstater. Ofte fordres det en internasjonal krise eller et svakt øyeblikk for at det skal skje. Norge slapp unna i en krisetid da vi nådde halvveis til selvstendighet i 1814, og vi hadde lykken med oss igjen i oppbruddet fra Sverige i 1905. Begge gangene var manøvrene upopulære blant stormaktene. Finland kom seg løs fra russerne i 1917, da tsarveldet gikk i oppløsning. Islendingene benyttet isolasjonen under annen verdenskrig til å frigjøre seg fra danskene i 1944 og fikk mye pepper fra dansk hold for nettopp måten det skjedde på. Balterne gjenvant selvstendigheten fra russerne da Sovjetsamveldet falt sammen. Mange av de nye nasjonalstatene kom også skeivt ut fra hoppkanten. Både Finland og Irland startet f.eks. sin selvstendighet med en borgerkrig.

I det lys tilhører helgens tumulter i Barcelona og den ledsagende desperasjonen i Madrid tingenes naturlige orden. Men ett er nytt. Etter noen år med reaksjonært nasjonalistisk strev i Øst- og Sentral-Europa, ja også i USA og Storbritannia, er den klassisk borgerlig-liberale nasjonalisme tilbake for fullt. Bjørnson ville ha tatt stiften, rent verbalt. Fysikken hindret ham i å gå lengre.  

             

                                

(f. 1956) bor i Lillesand og arbeider som førsteamanuensis ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon ved Universitetet i Agder. Han har doktorgrad i samfunnsgeografi fra Lunds universitet og har tidligere blant annet vært politisk redaktør i Fædrelandsvennen, selvstendig næringsdrivende og dekan ved UiA.