Distriktsopprør

De første analysene av et valg er som regel basert på de nasjonale tallene og endringene i sammensetningen av Stortinget. Det kan ofte bli for enkelt.  De gode analysene av bevegelsene vil først bli klare når valgforskerne kommer med de store undersøkelsene sine.

Likevel er det et mønster som trer tydelig fram: Valget har vært et distriktsopprør, som har ført til stor nedgang for Arbeiderpartiet og en stor framgang for Senterpartiet i typiske utkantdistrikter. Det er dette som er den viktigste årsaken til Arbeiderpartiets store valgnederlag.

Arbeiderpartiet har mistet mye av den tillit partiet har hatt i distriktene i Norge helt siden valget i 1933, da slagordet «By og land- hand i hand» gå håp i den nøden befolkningen på landsbygda opplevde. Fiskerifylker som Finnmark, Troms og Nordland og landsbruksfylker som Oppland og Hedmark har vært Arbeiderpartiets sterkeste bastioner i hele etterkrigstida.

I disse delene av landet er det mange kommuner med lavt innbyggertall, stort areal og lang avstand til nabokommunene. Disse kommunene har tradisjonelt vært basert på primærnæringene og har hatt nedgang i folketallet gjennom hele etterkrigstida.  Norge har imidlertid hatt en distrikts -og næringspolitikk der storsamfunnet har vist solidaritet med disse delene av landet. Nå følte folk at det sviktet.

Det distriktsopprøret vi ser har mye til felles med det som skjedde under de to store folkeavstemningene om EEC/EU i 1972 og 1994. Ved begge disse folkeavstemningene ble det mobilisert noen krefter i distrikts- Norge som mange av de ledende politikerne i Ja-partiene ikke helt forsto. Slik er det kanskje også nå.

Distrikts Norge er terra inkognito (ukjent land) for Høyre, som aldri over tid har hatt sterk oppslutning i distrikts- Norge og aldri har hatt noen egentlig distriktspolitikk. Det er et parti som har hatt sin styrke rundt Oslo -fjorden og i de største byene i Norge.  Og med en kommunalminister med bakgrunn i «Bærum Høire» ble det ikke lettere. Det var annerledes da Arne Rettedal var kommunalminister for Høyre. Han tok med seg kona på sommerferie til Finnmark og kjørte rundt til alle kommunene. Han skjønte den norske geografien. Det gjør ikke Jan Tore Sanner.

Solberg-regjeringens politikk er blitt oppfattet som en sammenhengende sentraliseringspolitikk. Den norske staten systematisk har trukket seg tilbake fra distriktene og utkantene. Staten snart er uten fysisk tilstedeværelse i mange kommuner og distrikter; Lensmannen er borte, likningssjefen er borte, trygdesjefen er borte. Posten kommer av og til. Prestene er fristilt fra staten og kirkebygningene er kommunalisert. Og Forsvaret bygges ned i store deler av Norge. Kommunen er det eneste uttrykket for det offentlige og folk opplever at Stortinget og regjeringen ønsker at kommunestyret, ordføreren, rådmannen og de andre sjefene i kommunen skal bort. Det ble lagt opp til frivillige prosesser, men i mange tilfeller endte det med tvangsvedtak.

Det er Høyre og Fremskrittspartiet som har drevet igjennom denne politikken. De to Høyre-partiene har aldri hatt bred tillit i distrikts- Norge. Forventninger om at Høyre skal være et parti for distrikts- Norge har vært små og t Høyre hadde lite å tape i disse delene av landet. Folk flest i distrikts- Norge har imidlertid hatt forventinger til Arbeiderpartiets som et parti for distriktene. Mange har oppfattet imidlertid at Arbeiderpartiet har vært en passiv tilskuer til denne politikken og har følt seg sviktet av sitt parti. Jonas Gahr Støre føler sikkert at det er urettferdig, men slik kan politikken være. Det er derfor Arbeiderpartiet som har måttet betale prisen for Solberg-regjeringens distriktspolitikk og Senterpartiet som høster oppslutning.

Distriktsopprøret kommer paradoksalt nok i en periode der det er mye som ser lyst ut for distrikts-Norge. Det er i fjord- og fjellbygdene og langs kysten vi nå kan se konturene av det som kan bli de viktigste driverne i norsk økonomi etter olja. Gunstige priser og gunstig valuta gjør at fiskeriene og oppdrettsnæringene går så det suser. Landbruket opplever at kortreise nærings- og nytelsesmidler med opprinnelsesmerking gir en betydelig merverdi. Inntektene fra kjøpesterke utenlandske turister til høgkostlandet Norge er større enn noen gang. Langs kysten er Hurtigruta blitt en pengemaskin, som mener de kan klare seg godt uten statsstøtte. I Vestlandsfjordene er det i perioder så mange cruiseskip at de har fått et forurensningsproblem. Og fjellbygdene i hele Sør-Norge opplever at hyttebyggingen og turismen gir et helt nytt grunnlag for økonomien. Ordføreren i Bykle der ikke bare talsmann for de under 1000 fastboende, men også for mange tusen sørlendinger som har sitt annet hjem i kommunen.

Hvis tillitsforholdet mellom distrikts- Norge og storsamfunnet skal gjenopprettes trengs en ny politikk. Det kan hende at noen av de såkalte reformene som er gjennomført bør reverseres, men det viktigste er å utvikle en ny politikk for hvordan den norske statens tilstedeværelse skal være i distrikts- Norge. Det er behov for nytenkning.

 

 

 

 

 

f. 1944 Tidl.redaktør i Sørlandet, AUF's avis Fritt Slag og Kommunal Rapport. Leder for politisk avdeling i Arbeiderbladet.Har også vært informasjonssjef i Arbeiderpartiet og  Kommunenes Sentralforbund(KS). Seniorrådgiver i Agderforskning. Har gitt ut flere faglitterære bøker og en biografi om økonomen og politikeren Ole Colbjørnsen gis ut på Gyldendal til våren.