Finn Holmer-Hoven

Ett Agder?

Finn Holmer-Hoven
Ett Agder?

I en folkeavstemning i 2011 stemte 70 prosent av austegdene nei til sammenslåing av Agderfylkene, og da fylkestinget i Aust-Agder stemte over sammenslåingen i desember i fjor, ble sammenslåingen vedtatt med to stemmers overvekt. Ikke nettopp en overveldende velkomst.

Enkelte har fremstilt sammenslåingen som en begivenhet på høyde med Bismarcks samling av Tyskland. Andre med en tragedie på linje med Titanics undergang, skal vi tro Ingebjørg Godskesen, før Frp sendte henne i eksil som valgobservatør i Albania. Og det er dem som har sammenlignet fusjonen med en fremtidig sammenslåing av Nord- og Sør-Korea. Vedtaket i Aust-Agder fylkesting utløste 77 kommentarer på Agderpostens nettside, hvor ordet forræderi ble brukt.

Sammenslåingen bringer tankene hen på etableringen av Sørlandsforeningen i 1919. En historisk enestående politisk konstruksjon i norsk sammenheng som omfattet byene, kommunene og fylkene fra Boknafjorden i Rogaland til Frierfjorden i Telemark. Foreningen ble dannet i entusiasmens rus og ledsaget av Vilhelm Krags høystemte optimisme: ”Lenge lå tusmørket over det store, skjønne land. I dag lysner det liksom. Er det kanskje morgenen som gryr?” skriver Vilhelm Krag i avisen Tidens Tegn på stiftelsesdagen i Arendal. ”By har stått mot by og bygd mot by. Det er til syvende og sist den dypeste årsak til at Sørlandet har stått i stampe og sovet sin Tornerose-slummer lenge”, skriver han videre.

Men etter åtte år gikk det ad undas med foreningen. Den ble oppløst i 1927 som følge av indre splid og uenighet. Og i dag forbauser det oss ikke at det var Arendal som brøt ut og var årsaken til splittelsen. Og Vilhelm Krag trykker artikkelen ”Jora er sur” i Tidens Tegn, som er et bittert oppgjør med brustne illusjoner om et sør-norsk fellesskap: ”Verre enn steinen og flinten i fjellet er nok flinten i menneskenes sinn – naboniddet, småligheten, hele rasens råtne skavank”. Det var Vilhelm Krags hilsen til sørlendingene og arendalittene før han trakk seg tilbake til havbukta i Ny-Hellesund.

Jeg nevner denne historien fordi det er det eneste forsøket på en slags sammenslutning av agderfylkene før fusjonsvedtakene i dag. Ved fusjonen av agderfylkene er elefanten i rommet fortsatt Arendal. Konflikten mellom Arendal og Kristiansand vil ligge som en permanent skygge over ett Agder, og det er jo et skrøpelig utgangspunkt for en vellykket fusjon at den nesten ble nedstemt i Aust-Agder fylkesting.

Og vi har allerede fått en forsmak på hva vi kan vente av utspill og krav fra aust-egdene i forbindelse med fusjonsprosessen.

Fylkesadministrasjonen skal lokaliseres til Kristiansand og fylkesmannen skal ha sete i Arendal. Det betyr at ansatte i begge etater må pendle. Og fylkesrådmann Arild Eielsen var ikke snau i sitt første krav om kompensasjon for sine ansatte som må pendle til Kristiansand: 55.000 kroner i pensjonsgivende lønnstillegg i tillegg til kontordager i Arendal. Mens fylkesmannens ansatte blir kompensert med 20.000 kroner i to år, som vel holder til bussbilletten. Selv etter at Arild Eielsen har slått av kravet til 45.000 kroner, er det nær det dobbelte av hva norske soldater får i krigssonetillegg i Afghanistan. Så vi taler her om en symbolsk krigssone.

I følge fylkesrådmannen er tilbudet såpas raust fordi hans ansatte er nærmest uerstattelige. Da bør han bli minnet om at da det høy-kompetente Post- og teletilsynet ble flyttet fra Oslo til Lillesand klarte man i løpet av fem år å erstatte 95 prosent av stillingene med kvalifisert personell.

Fylkesfusjonen åpenbarer en grunnleggende landsdelskonflikt som har preget Sørlandet og agderfylkene de siste 100 årene, og som har bidratt til at vi som landsdel har blitt oversett og neglisjert av Storting og styringsverk. Alt som tilflyter Kristiansand skal på en aller annen måte balanseres og kompenseres med ytelser og institusjoner til Arendal.

Og alle stridigheters mor er sykehuskonflikten mellom Kristiansand og Arendal, mellom aust og vest, som har pågått en mannsalder. En rå og nådeløs revirkamp som har svidd av flere fakler enn et sørlandsk St.Hans-bål. Vi kan ikke fordele sykehusfunksjoner langs kysten som om det skulle være stønader til enker og faderløse. Men aust-egdene har gjort sykehussaken til et eksistensielt spørsmål og det vil vedvare inn i evigheten.

Og hva er det vi samler i ett Agder? Drar vi vestover mot Farsund, Lista og Flekkefjord finns det ingen identifikasjon eller fellesskapsfølelse med Arendal og aust-egdene. For dem er det et distrikt og en landsdel som er like fjernt som Herjedalen og Jämtland. Mange av innbyggerne i vestfylket har sterkere tilknytning til Brooklyn enn til Arendal og Aust-Agder.

Så ledelsen i den nye agderregionen står foran en formidabel oppgave når de skal prøve å skape en felles identitet for ett Agder – fra Åna Sira til Gjerstad. Min spådom er at de konflikter vi opp gjennom årene har opplevd – fra hvor et legehelikopter skal lokaliseres til hvilket sykehus som skal ha ansvaret for karkirurgi og tarmkreftoperasjoner – vil prege og forsure den politiske debatten på Agder i overskuelig fremtid.

Fjerningen av fylkesgrensen fjerner ikke naboniddet mellom agderfylkene. Fortsatt vil aust-egdene og arendalittenes mindreverdighetskompleks og forurettethet dukke opp i kjente og ukjente sammenhenger. Anerkjennelsen av Kristiansand som fylkes- og regionhovedstad ligger lysår inn i fremtiden – om det er i den retning det ligger.

Jeg ønsker de fylkeskommunalt ansatte god tur mellom Arendal og Kristiansand med et smusstillegg som tilsvarer fem lønnstrinn i statens regulativ.

 

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.