Ut av olje?

Ut av olje?

Norges Bank anbefaler å fjerne oljeaksjer fra Oljefondet. Det betyr å selge unna alle oljeaksjer som fondet i dag eier. De utgjør rundt 6 % av fondets samlede aksjebeholdning, noe som tilsvarer 300 milliarder kroner, i følge Dagens Næringsliv.  Begrunnelsen er å redusere statens risiko.  Oljeprisfallet i 2014 kan gjenta seg.  Beslutningen er blitt lagt merke til også internasjonalt.

Store olje- og energiselskaper som f.eks. Statoil og Shell flytter ressurser over mot fornybar energi.  Dong Energy som er en betydelig aktør på norsk sokkel med 90% av sin olje- og gassaktivitet her, vil selge seg ut av olje og gass.  Selskapet satser på å bli en global leder innen fornybar energi.
 

Goliat-feltet ligger i et område som er svært sårbart for miljøpåvirkninger. Til nå er det investert 50 milliarder kroner i feltet. Allerede i 2015 utarbeidet Oljedirektoratet et notat som indikerer at avkastningen til samfunnet vil bli lite eller ingenting. Senere beregninger viser at feltet vil gi direkte tap dersom oljeprisen ligger under 75 dollar fatet. Oljeprisen er i dag under 60 dollar fatet. Selv om oljeprisen har steget jevnt siden fallet i 2014, er det få som tror prisen vil fortsette å stige over 60 dollar.  USAs produksjon av skiferolje når nå nye høyder og analytikere tror at vi ennå ikke har sett den fulle effekten av dette på oljeprisen. Den kan bli dramatisk.

I følge anerkjente beregninger kan kloden tåle max 1000 gigatonn CO2 fra nå av hvis vi skal nå 2-graders målet fra Parisavtalen. Med nåværende utslipp i verdenssamfunnet vil max-grensen være nådd i 2040. Forbruket av fossil brensel må ned. Dette er det bred enighet om internasjonalt.

Det internasjonale energibyrået (IEA) beregner at hvis vi når 2-graders målet i 2040, vil fossil energi dekke 58% av verdens energibehov mot 81% i dag. Fornybar energi vil overta mer og mer. Sannsynligvis er disse tallene altfor forsiktige.  En rekke andre miljøer, med Greenpeace i spissen,  beregner at veksten i fornybar energi vil gå mye fortere og ta en langt større andel.  Og Greenpeace , i samarbeid med anerkjente forskningsinstitutter,  har bedre enn noen andre forutsett den veksten som faktisk har foregått til nå. Deres spådommer har vist seg å være mye mer treffsikre enn tilsvarende beregninger fra IEA og andre. Alle disse underestimerte  hvor raskt endringene ville skje, i følge det USA-baserte  konsulentfirmaet Meister Consultants  Group.

Produksjonen av fornybar energi vil øke. Det samme gjelder etterspørselen. I en undersøkelse blant 723 toppledere i amerikansk  industri  svarer det store flertallet at de har satt, og kommer til å nå, radikale miljømål for sin virksomhet. Man søker seg stadig mer mot CO2-frie teknologier. Bill Gates setter en milliard inn i et fond for intensivert forskning for ren energi, «Breakthrough Energy Ventures». EU beregner at omkring 2030 vil fornybar energi dekke 80% av energibehovet, med vindkraft som førende. 22 millioner nye jobber vil komme i kjølvannet spår, analytikere.

Oljealderen er langt fra over, men dramatiske endringer skjer. Fortere enn de fleste har forutsett. Forbrukere, forskere, investorer, næringsliv og politikere  ser mot fornybar energi. I Europa. I China. I India. I amerikanske delstater.

På bakgrunn av alt dette er det til å undres over at norsk oljepolitikk er som den er. Regjeringen vil intensivere leting og  produksjon og utlyser 93 nye blokker i Barentshavet og 22 i Norskehavet, i særdeles sårbare områder. Mot høylytt og mangeårige protester fra en samlet miljøbevegelse nasjonalt og internasjonalt. Mot flertallet i folket.  Mot den nesten eksponensielle utviklingen i fornybar energi og alle tilhørende prognoser.  Mot realistiske spådommer om fallende etterspørsel og fallende priser på olje. På tross av nye strategier blant banker, store energiselskaper og investorer. På tross av utsikter til å satse nye milliarder på mulige tapsprosjekter.  Landet som er blitt sett på som langt framme i  miljøkampen durer videre som oljenasjon.  Dette forunderlige «paradokset» som New York Times skrev om og som Innovasjon Norges Anita Krohn Traaseth fulgte opp i Aftenposten. Til sterk kritikk fra oljebransjen.

Norsk oljepolitikk  synes nå å gå motstrøms. Gradvis nedtrapping av oljevirksomheten ville vel heller vært det naturlige. Ikke intensivert leting. Storsatsing på fornybar energi, gjerne med midler fra oljefondet, ville vært framtidsrettet og fornuftig. Å gjøre Norge til et avant-garde land når det gjelder fornybar, ikke forurensende energi, kunne vært et mål som ville blitt applaudert i befolkningen. Det kunne bli et nasjonalt prosjekt.

Er grunnen til dette mangel på informasjon og kunnskap?  Fornekting av de faktiske realiteter?  Knefall for oljebransjen?  Neppe. Det er nok to andre, avgjørende grunner, nemlig panikken for å miste inntekter til statskassen og den enda større panikken for tap av arbeidsplasser. Fordi en radikal omlegging av oljepolitikken ville kunne gi midlertidig reduserte inntekter og midlertidig tap av arbeidsplasser, tør verken regjeringen eller Arbeiderpartiet tenke og handle  nytt og framtidsrettet. Å ta sjansen ville kunne gi redusert velgeroppslutning . Selv om også dette trolig ville være forbigående, fremstår det nok som et skrekkscenario.  Derfor våger ikke regjeringen. Derfor våger heller ikke Arbeiderpartiet.  En usikker overgangsperiode, kanskje nedgangsperiode, tar man overhodet ikke sjansen på.  Så durer oljenasjonen videre, mot en framtid som er enda mer usikker.  Man undres.

 

 

 

 

 

 

 

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.