Finn Holmer-Hoven

Farvel KrF. - Oppskriften på en partisplittelse

Finn Holmer-Hoven
Farvel KrF. - Oppskriften på en partisplittelse

Ikke siden Venstres splittelse i 1972, symbolisert med bildet av Venstres leder, Bent Røiseland, tuslende ensom ut fra landsmøtet på Røros etter å ha lidd nederlag i EEC saken, har norsk politikk opplevd maken til partisplittelse som det drama som nå utspiller seg internt i KrF.

Når partilederen går av som følge av at et knapt flertall på landsmøtet velger å gå inn i en regjering alliert med Frp, mens han selv og mindretallet vil alliere seg med SV i en venstreorientert regjering, taler vi ikke lengre om et enhetlig parti. Vi ser et politisk parti i full splittelse. Og det er ubegripelig hvordan KrF kan fortsette som et troverdig, enhetlig parti med en partileder som går av på grunn av flertallets veivalg, hvor han trekker halve partiet med seg. Hva slags politisk parti kan avhold et landsmøte hvor den ene halvparten vil gå i regjering med støtte av SV mens den andre halvparten søker et regjeringssamarbeid med Frp?

I ethvert annet parti ville dette ha resultert i kollektiv utmeldelse og dannelsen av et nytt parti. Som Venstre i 1972. Klarere kan det ikke bekreftes at KrF er en kristen menighet mer enn et politisk parti. For hva er det som holder dem sammen annet enn deres kristne tro?

Og klarere kan ikke partisplittelsen markeres enn at den røde fløyen som tapte avstemningen om partiets politiske sjel på KrFs ekstraordinære landsmøte i november og på Gardermoen i forrige uke, etablerer et eget nettverk kalt Drivkraft. ”En nødhavn for utmeldte KrF´ere”, for å sitere tidligere nestleder Odd Anders With, som hører til de utmeldte. Et nettverk som nå inviterer til en konferanse i februar, hvor partiets nestleder og frontfigur i regjeringsforhandlingene, Kjell Ingolf Ropstad, ikke står på talerlisten. Og hvor den anerkjente politiske kommentatoren Aslak Bonde, har trukket seg som foredragsholder på grunn av arrangementets kontroversielle status.

Og det reiser spørsmålet om norsk politikk og norske velgere egentlig trenger KrF – ikke som menighet, men som politisk parti. Etter det dramatiske landsmøtet i november har KrF ligget under sperregrensen på meningsmålingene. Og siste gang KrF var i regjeringsposisjon ble partiets velgeroppslutning halvert – fra 12,4 prosent i 2001 til 6,8 prosent i 2005. For et dypt splittet parti i 2019 vil sperregrensen fremstå som en luftspeiling.

Da har jeg ikke nevnt Venstre, det fjerde regjeringspartiet, som stort sett har ligget under sperregrensen side partiet gikk inn i regjeringen for et år siden.

Derfor har Erna Solbergs regjeringsprosjekt en nådetid på to og et halv år frem til stortingsvalget i 2021. Det er den resttiden Erna har igjen for å sette sitt preg på norsk politikk. Det må skje politiske undere av religiøst format om Venstre og KrF skal klare å karre seg over sperregrensen de nærmeste par årene. Og med Venstre og KrF under sperregrensen, vil Ap, Sp og SV overta regjeringsmakten i 2021– og i uoverskuelig fremtid.

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.