Gud hjelpe KrF

Er Kristelig Folkepartis tid over? Jeg stiller meg spørsmålet etter partileder Knut Arild Hareides dramatiske utspill som splitter det som er igjen av partiets grunnmur på Sør-Vestlandet.

Uansett hvilket valg partiet tar på det ekstraordinære landsmøte i november vil det splitte et parti som på 30 meningsmålinger hittil i år har havnet under sperregrensen på 4 prosent. Bunnen ble nådd med 2,9 prosent på Opinion/ANBs måling i september. Og på Fædrelandsvennens måling for Stor-Kristiansand i september oppnår partiet bare 10,9 prosent i bibelbeltet. Det er fem prosentpoeng lavere enn valgoppslutningen ved stortingsvalget i fjor.

KrFs grunnfjell er like splittet som Venstre i 1972. Jeg ser ennå for meg Venstre-høvdingen Bent Røiseland pakke sammen vesken og tusle ut fra landsmøtesalen på Røros etter det endelige oppgjør med Oslo-Venstre og Gunnar Garbo. Det endte med dannelsen av Det Liberale Folkepartiet og et 30-årig liv i skyggenes dal for Venstre. Nå venter den samme skjebnen Kristelig Folkeparti. Så får vi se om det er Knut Arild Hareide eller Hans Fredrik Grøvan som tusler ut fra partiets landsmøtet 2.november.

For det er sterke følelser som er i sving i bibelbeltet. KrF-veteranen Anne Ma Timenes fra Kristiansand gikk allerede i august ut i mediene og forlangt Knut Arild Hareides hode på et fat, og hun fikk støtte fra partifeller i Vest-Agder. (Fædrelandsvennen 24.08). Og det var endog en måned før Hareides sjokkartede tale om partiets politiske linjeskifte. Det som da opprørte Anne Ma Timenes var Knut Arild Hareides støtte til partifellen Geir Jørgen Bekkevolds vielse av et homofilt par, hvor den ene var kommunikasjonssjef i KrF. Så kan vi bare tenke oss hvilke følelser partilederens oppsiktsvekkende tale om et samarbeid med Arbeiderpartiet med regjeringsstøtte av SV har utløst blant Anne Ma Timenes` politiske og religiøse meningsfeller. Et samarbeid med et parti hvor ordet kristendom ikke forekommer i partiprogrammet.

Selv før de siste dagers interne konflikter og spenninger i KrF, har partiet levd på vårt valgsystems nåde. Av partiets åtte stortingsrepresentanter, er fire valgt inn på flyktige utjevningsmandater. Det gjelder partiets nestleder, Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder og partifellene fra Sogn-og Fjordane, Møre- og Romsdal og Telemark. De øvrige fire er valgt fra spennen i bibelbeltet – fra Agder til Hordaland. Det forteller oss at KrF ikke lenger er noe riksparti, men et distriktsfenomén på Sør-Vestlandet – representert på Stortinget fra bare syv av våre 18 fylker. I kontrast til partiets oppslutning ved stortingsvalget i 1997 hvor det var representert på Stortinget fra samtlige norske fylker. I så måte begynner partiet å vende tilbake til sitt opphav på 1930-tallet – som et religiøst lite protestparti i Hordaland.

 Men på det ekstraordinære landsmøtet 2.november stiller det 190 utsendinger fra alle landets fylker –fra fylker som ikke har vært i nærheten av et stortingsmandat på årtier - og hvis stemmer teller like mye som utsendingene fra Sør-Vestlandet som i dag representerer partiet på Stortinget.

 Det skal i sannhet bli et historisk oppgjør – i nestekjærlighetens ånd?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.