Kristelig Sørlandsparti

Kristelig Folkeparti har fått en rolle som gir uforholdsmessig store muligheter til innflytelse. Partiets åtte stortingsrepresentanter sitter på vippen i Stortinget. Selv om Venstre skulle gå inn i eller sverge evig troskap til Solberg-regjeringen, er det Kristelig Folkeparti som avgjør dens skjebne.

Ved valget fikk Kristelig folkeparti bare en oppslutning på 4,2 prosent, bare 0,2 prosentpoeng over den magiske grensen for tildeling av utjevningsmandater. Det må kunne kalles en «nær døden»-opplevelse.

Det var den sterke oppslutningen på Sørlandet som reddet Kristelig Folkeparti. Det er blitt Kristelig Sørlandsparti. I Vest- Agder har Kristelig Folkeparti en oppslutning på rundt det tredobbelte av landsgjennomsnittet og i Aust- Agder og Rogaland over det dobbelte av landsgjennomsnittet. Hadde Kristelig Folkeparti ikke hatt så stor oppslutning på Sørlandet, ville partiet ha blitt et helt marginalt fenomen i norsk politikk. I beste fall kunne partiet ha kommet inn med et par representanter på Stortinget.  Tre av de åtte medlemmene av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe kommer fra Sørlandet.  Hans Fredrik Grøvan er valgt inn på et distriktsmandat fra Vest- Agder og Thorild Brandsdal fra Vest- Agder og Kjell Ingolf Ropstad fra Aust-Agder er valgt inn på utjevningsmandater.

Erna Solberg og regjeringen er selvsagt også klar over hvor «vippepartiets» politiske og geografiske tyngdepunkt er.  Nesten halvparten av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe kommer fra Sørlandet.

Det blir en krevende rolle for både Kristelig Folkeparti og Regjeringen å manøvrere i Stortinget i den kommende perioden. Erna Solberg er en dreven strateg og   hennes statsråder har sikkert allerede fått beskjed om å holde seg unna alle forslag og ideer som kan provosere Kristelig Folkeparti.  Det politiske landskapet er kjent og Erna Solberg og hennes statsråder vet hvor smertegrensen går. Det blir neppe kutt i alkoholavgiftene eller bistand til u-landene i høstens statsbudsjett. Hvis det likevel skulle komme forslag som er uspiselige for Kristelig Folkeparti, er det fordi regjeringen allerede i utgangspunktet er forberedt på at må endres i Stortinget. Det kan sikre Kristelig Folkepartis noen seire.

Erna Solberg og regjeringen er selvsagt også klar over hvor «vippepartiets» politiske og geografiske tyngdepunkt er.  Nesten halvparten av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe kommer fra Sørlandet. Alle forslag og ideer som har betydning for Sørlandet kommer til å bli møtt med uforholdsmessig stor velvilje. Det kommer sikkert de tre stortingsrepresentantene fra Sørlandet og Sørlandets lobbyister til å bruke for alt det er verd.

Hvis Kristelig Folkeparti oppfattes som et rent politisk haleheng til regjeringen vil imidlertid denne maktposisjonen smuldre bort. Hvis det tas som gitt at Kristelig Folkeparti aldri vil kaste Solberg-regjeringen blir partiet en ren papirtiger. Det vet Knut Arild Hareide godt. Han må vise at han er opposisjonspolitiker for alvor.

Uansett hvor godt Erna Solberg og Siv Jensen leser det politiske landskapet, vil det vil oppstå politiske kriser.Det vil stille partiet overfor vanskelige valg.

Hva Kristelig Folkeparti vil velge i en slik situasjon, vil avhenge av det konkrete innholdet i den aktuelle saken. Men partiet må også gjøre sine strategiske vurderinger. Det overordnede målet for partiet vil være å gjenvinne gammel styrke foran kommunevalget om to år og stortingsvalget om fire år.

Hva vil det bety for Kristelig Folkepartis framtid hvis det blir ansvarlig for Solberg-regjeringens fall? Og hva slags regjeringsalternativ vil Hareide og hans parti peke på? Noen i Kristelig Folkeparti drømmer kanskje om en Solberg-regjering uten Fremskrittspartiet etter en regjeringskrise. Det forutsetter at Fremskrittspartiet er en del av det parlamentariske grunnlaget og det er utenkelig. I praksis vil derfor Kristelig Folkeparti måtte bidra til å innsette en regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Det vil bli oppfattet som et politisk retningsvalg og føre til at de store indre politiske og ideologiske konflikter blant partiets velgere, tillitsvalgte og politikere vil blusse opp.

Kristelig Folkeparti regner seg selv som et sentrumsparti. Det er en geometrisk betegnelse og gir ikke særlig politisk vegledning. Langs den politiske høyre/venstre-aksen er Kristelig Folkeparti et delt parti-også i den landsdelen der partiets står sterkest.

For partiets velgere er selve grunnlaget for partiets eksistens er begrepet kristelig. Både teologisk og ideologisk er begrepet like mangetydig som det religiøse livet i det sekulariserte Norge er. Den kristelige dagspressens organer Vårt Land og Dagen står på hver sin side. Den norske kirke engasjerer seg sterkt i sosialetiske spørsmål og i de lavkirkelige miljøene er det store teologiske og politiske forskjeller på Normisjon og Vestlandske Indremisjon.  Utenfor Den norske Kirke er det stor vekst i amerikanskinspirerte karismatiske bevegelser som plasserer seg langt til høyre i det politiske landskapet. I USA er disse blant Donald Trumps mest trofaste velgere blant og i Norgekonkurrerer Fremskrittspartiet medKristelig Folkeparti om disse velgerne.

Konfliktene i Kristelig Folkeparti gjelder nok også særlig forholdet til Fremskrittspartiet. Den går mellom de som mener partiet kan/ må samarbeide med Fremskrittspartiet og de som føler Fremskrittspartiets politikk og retorikk strider mot deres etiske og religiøse fundament. Hvis eller når denne konflikten tilspisser seg vil den sikkert gå helt inn i partiets egen stortingsgruppe. Uansett hvilke valg partiet gjør, blir noen av partiets velgere og tilhengere skuffet.

Det er i dette vanskelige terrenget Kristelig Folkeparti skal manøvrere. Det vil stille Knut Arild Hareide overfor store utfordringer som partileder. Det blir ikke lett for han å finne en veg som kan samle partiet om en strategi som kan gi trygg avstand til sperregrensen og gjøre det til noe mer enn et kristelig sørlandsparti. Kanskje han noen ganger i sitt stille sinn kommer til å ønske at partiet ikke var kommet i vippeposisjon,

 

Foto: Agnete Brun/KrF

f. 1944 Tidl.redaktør i Sørlandet, AUF's avis Fritt Slag og Kommunal Rapport. Leder for politisk avdeling i Arbeiderbladet.Har også vært informasjonssjef i Arbeiderpartiet og  Kommunenes Sentralforbund(KS). Seniorrådgiver i Agderforskning. Har gitt ut flere faglitterære bøker og en biografi om økonomen og politikeren Ole Colbjørnsen gis ut på Gyldendal til våren.