Lars Erik Lyngdal

Norsk våpensalg – grei business ?

Lars Erik Lyngdal
Norsk våpensalg – grei business ?

Norge er blant verdens mestselgende land av høyteknologisk forsvarsmateriell. Er det greit? Bidrar det til å hindre krig og fremme menneskerettigheter og trygge samfunn? For det er vel det Norge ønsker ved å selge sånne varer? Eller selger vi for å tjene mest mulig penger?

Det heter «forsvarsmateriell», ikke «krigsmateriell». Det antyder at det er utstyr som bare skal brukes til forsvar. Dette følger også av Stortingsvedtaket av 11.mars 1959 hvor det sies at «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.» Stortinget har senere tilføyd at eventuelle salg også må ses i lys av demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Før lisens gis, benytter Utenriksdepartementet en sjekkliste basert på 7 vurderingskriterier som skal være i samsvar med FN-avtalen om våpeneksport.

Det er liten grunn til å tvile på at utenriksdepartementet gjør grundige vurderinger. Likevel er det forunderlig, for å si det mildt, at vi selger forsvarsmateriell til land som Oman, Qatar, Thailand, De forente arabiske emirater, Kuwait, Jordan og inntil nylig, Saudi Arabia. Det dreier seg her om mer og mindre autoritære regimer som ligger temmelig tynt an når det gjelder respekt for menneskerettigheter. Ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfrihet er fraværende eller høyst begrenset, menneskerettighetsforkjempere hindres og trakasseres, tortur praktiseres, kvinner diskrimineres, flykninger og asylsøkere utsettes for arrest og deportasjon uten hensyn til deres FN-vedtatte rettigheter

Ikke minst er noen av disse landene også med i koalisjonen som kriger i Jemen. Om de er med i en forsvarskrig eller i en angrepskrig, strides det selvsagt om. Jemen ligger snart i grus med enorme menneskelige lidelser uansett. Hvorfor har vi i mange år solgt forsvarsmateriell til disse landene?

Vi selger mest B-materiell. Det er såkalt ikke-dødelig materiell. Salget av denne typen utstyr har økt betydelig de siste årene, men ikke på bekostning av A-materiell som er våpen og ammunisjon. Hovedårsaken til stor salgsøkning i 2017 skyldes en omfattende leveranse av missiler til Oman. Skillet mellom A- og B-materiell kan synes viktig, men er nok ikke det. Bruk av våpen og ammunisjon forutsetter vanligvis B-materiell i stor bredde, f.eks. overvåkingsutstyr. Det dreier seg neppe om noe spesielt uskyldsrent utstyr det heller.

NATO-landene mottar 50-60 prosent av vårt salg av forsvarsmateriell. Dette er vel naturlig som følge av NATO-medlemskapet. Men er det tilstrekkelig beroligende? Tyrkia bruker vel ikke vårt utstyr mot kurderne? Hvor mange brukte våre bomber over Libya?

Norge eksporterer vel våpen og utstyr ut fra en tanke om at det bare skal brukes i det godes tjeneste. Det er en forutsetning at utstyret bare skal brukes for å hindre angrep. Det skal ikke brukes for å utøve aggresjon eller angrep. Og det å forsvare seg er jo legitimt. Utstyret skal bare brukes av snille land, ikke av de slemme. Er det sånn?

Vi forutsetter at utstyret ikke skal brukes mot egne borgere. Vi forutsetter at det ikke brukes for å stanse eventuelle interne aksjoner og opprør, kanskje for å skape demokrati og menneskerettigheter. Det er ikke ment å brukes av makthaverne mot en befolkning som kanskje prøver å fri seg fra undertrykkelse og maktmisbruk. Men dette har vi jo ingen garanti for.

Selvfølgelig er vi naive. Eller vi gjør oss dumme. Alt materiell vi selger, kan selvsagt brukes på måter vi slettes ikke ønsker til tross for at vi stiller betingelser. Selv om utstyret vårt skal hindre aggresjon og angrep, kan det like gjerne bli brukt indirekte både til trussel og aggresjon og som bidrag i krig som andre enn mottagerlandet fører. Våpnene våre kan komme på avveier. Materiellet kan bli brukt for å kue egne borgere. Et nei til våpeneksport kan omgås ved salg gjennom utenlandske datterselskap, noe som i sin tid skjedde med rakettkastere til Israel.

Dette er jo innlysende. Vi har minimal kontroll og kan gjøre lite annet enn å stanse våpensalget hvis vi mener utstyret misbrukes. Det er likevel ikke så enkelt. Det krever kontinuerlig kritisk og modig overvåking av hvert enkelt av de 65 landene vi selger til. Det tok lang tid og mye kritikk før regjeringen i 2018 endelig stanset salget til Saudi-Arabia og begrenset salget til Emiratene. Begge er blitt beskylt for krigsforbrytelser.

Norges salg av forsvarsmateriell øker stadig. Samlet solgte vi forsvarsrelaterte varer for 6,3 milliarder i 2017. Våpen og ammunisjon, bl.a. bomber og granater, sto for nær 4,7 milliarder. Nammo og Kongsberggruppen er hovedaktørene på industrisiden. Den norske stat eier 50% i begge. Kongsberggruppen hadde for få år siden rundt 7800 medarbeidere i en rekke land og har f.eks. nettopp inngått en 8-års avtale med Qatar til en verdi av 15 milliarder. Norge tjener penger. Bransjen er i vekst. Det gir arbeidsplasser.

Hvor langt kan vi egentlig forsvare vår omfattende eksport av militært utstyr? Selger vi i fredens tjeneste? Tjener vi egentlig det godes sak? Eller driver vi en høyst ugrei business som politikerne stadig misliker å diskutere ?

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.