Finn Holmer-Hoven

Oktoberbarna

Finn Holmer-Hoven
Oktoberbarna

Så er vi i gang igjen med krav om asylamnestier, som i 2004, 2006, 2009 og 2012. Hver gang med løfte om at det skulle være et engangstilfelle for å rydde opp i en situasjon hvor familier med mindreårige barn var blitt værende i Norge. Enten fordi det norske asylbyråkratiet ikke hadde evnet å behandle asylsøknadene i tide, eller fordi familier med avslåtte søknader hadde nektet å forlate landet.

Men denne gangen gjelder det ikke barn som etter Flyktningekonvensjonen har krav på en særskilt behandling, men unge, voksne menn fra Afghanistan. De fleste av dem representanter for relativt ressursterke  familier i Afghanistan som er sendt til Europa og Norge for å skaffe familiene et ankerfeste i det velstående Europa. Vi må ikke la oss forlede til å tro noe annet.

Det hadde derfor vært en fordel om stortingspolitikerne fra Venstre, KrF og SV hadde holdt seg oppdatert på Landinfos beskrivelse av situasjonen i Afghanistan. Landinfo er en statlig institusjon som samler og gjør tilgjengelig informasjon om menneskerettighetssituasjonen i land Norge mottar asylsøkere fra. I Landinfos siste orientering om forholdene i Afghanistan datert 19.september 2017, ville de kunne bli informert om følgende:

I løpet av høsten 2016 returnerte 600.000 afghanere fra Pakistan til Afghanistan og mer enn 440.000 fra Iran til Afghanistan ved hjelp av FN. En stor andel av dem var enslige mindreårige barn sendt avgårde av sine familier på vei til Europa. Afghanistan er et samfunn av storfamilier, og det er storfamiliene som i de fleste tilfellene tar beslutningen om å sende en av familiens mindreårige sønner til Europa. En mindreårig som ikke har støtte fra familienettverket vil normalt ikke være i stand til å gjennomføre en reise til Europa.

Å sende et mindreårig familiemedlem til Europa innebærer selvsagt et stort økonomisk løft. For familien er det en langsiktig investering og en forsikring om at man har et ankerfeste i et europeisk land. Derfor er det gjerne ungdommer fra velutdannede, velstående familier som legger ut på denne ferden. Og Landinfo hevder at de aller fleste har sitt omfattende familienettverk i Afghanistan intakt, men er blitt instruert til å si at de har mistet kontakten med familien eller at de ikke har slektninger igjen i hjemlandet.

Når 18-åringene forsvinner fra sine bosteder i Norge for å dukke opp som uteliggere under broene i Paris, er det fordi de har sviktet sitt oppdrag på vegne av familien. Selv om de blir tilbudt 42.000 kroner i form av reintegreringsstøtte for å returnere til Afghanistan og 10.000 kroner til å lønne en omsorgsperson, er det et nederlag å bli returnert hjem uten å ha blitt det ankerfestet i et europeisk land familien forventet.

De unge mannlige afghanerne er ikke flyktninger, men emigranter som søker et nytt fotfeste for seg og sin afghanske familie i et europeisk land. Og norske politikere er igjen innstilt på å gi et asylamnesti til en gruppe unge emigranter fra Afghanistan. Hvilket bevisst utnyttes av afghanerne: ”Samtidig er afghanere kjent med  asyllandenes praksis, og at det er lettere for mindreårige enn for voksne å få innvilget oppholdstillatelse i Vesten”  (Landinfo, 19.september 2017).

Spørsmålet mitt er hva norske politikere vil gjøre med neste pulje av enslige, mannlige afghanere som søker asyl i Norge de nærmeste årene dersom dagens 18-åringer innvilges oppholdstillatelse. For, som Landinfo understreker, informasjonen om innvilgede oppholdstillatelser sprer seg med lynets hurtighet i Afghanistan. Det vil være en invitasjon til en ny bølge av unge, mannlige asylsøkere. Skal de avvises under henvisning til flyktningekonvensjonens forutsetninger for  asylopphold: Faren for å bli utsatt for ”dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”? Eller skal vi igjen gi asylamnesti til unge mennesker som søker et bedre liv i Norge når neste ungdomspulje fra Afghanistan banker på vår dør? Eller skal dette bare gjelde ”oktoberbarna”? Og hva da med likebehandlingsprinsippet i den norske rettsstaten?

I følge norske politikere og meningsbærere, som tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal,  bør Norge stanse Afghanistanreturene og i følge andre norske politikere skal UNHCR (FNs flyktningeadministrasjon) ha advart Norge mot å returnere asylsøkere til Afghanistan under de nåværende forhold i landet. Denne påstanden står i sterk kontrast til det repatrieringsarbeidet UNHCR selv administrerer når det gjelder tilbakeføring av flyktninger til Afghanistan. Fra januar til juni i år bidro UNHCR til at 33.733 afghanske flyktninger i Pakistan ble frivillig returnert til Afghanistan. Så sent som 1.november i år ble det av UNHCR registrert 1000 frivillige returer. Og UNHCR betrakter dette som en vellykket prosess.

Samtidig som de norske asylforkjemperne fremstiller det som om UNHCR advarer Norge mot å returnere asylsøkere til deres hjemland. Det er fake news i norsk utgave.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.