Tigger i verdens rikeste land

Tigger i verdens rikeste land
Jeg var fullstendig uforberedt på hva tiggingen gjorde med meg og mitt selvbilde
— Synnøve Skeie Fosse

I verdens rikeste land er det mange som tigger i håp om at de selv eller deres nære skal overleve. Jeg er en av dem. 

Den moderne tiggeren sitter ikke med lut rygg, inntullet i gamle pledd med en papplate foran seg der han på dårlig norsk tilkjennegir «innsamlingens» formål; «Hjelp meg, jeg er sulten», «Hjelp barna mine», «Gi meg en femmer til en kopp kaffe». Den moderne tiggeren lukter verken løsemidler eller gammal rus, er ikke av Rom-folk eller hjemløs. 

Den modere tiggeren bruker sosiale medier og tradisjonelle medier. Den moderne tiggeren skriver velformulerte innlegg på Facebook, står fram i lokalavisa og mobiliserer nettverket sitt.  Og vi sitter ikke med lua i handa eller med plastboksen på gata. Vi bruker Vipps og vennebetaling. 

De siste årene har vi sett mange av dem – innsamlingsaksjoner. På Facebook blir du daglig konfrontert med den moderne tiggeren. Han eller hun som tigger til andre, til gode formål og veldedige organisasjoner. Det er bursdagsaksjoner til støtte for dette og hint. På Spleis.no har privatpersoner samlet inn til nær sagt alle formål fra ny seiljolle til Grimstad seilforening og maling av kirka i Sokndal til Den norske Tibetkomite og Plastpiratenes opprenskningsaksjon. 

Jeg tigger for at min kreftsyke niese skal få den behandlingen hun trenger dersom hun skal ha håp om å kunne oppleve sin fire år gamle datters første skoledag eller seksåringens konfirmasjon. Jeg må tigge fordi helseministeren ikke gjør jobben sin. Og jeg må tigge fordi det er tilsynelatende helt vilkårlig hvem som får innvilget nye og potensielt livreddende og livsforlengende medisiner etter den såkalte unntaksbestemmelsen som helseminister Bent Høie innførte i 2015. 

Unntaksbestemmelsen fungerer slik: En behandlende lege kan søke fagdirektøren på sitt sykehus om tillatelse til å bruke et medikament hvis de har pasienter som skiller seg klart fra sin pasientgruppe. En pasient legen tror vil ha effekt av et gitt medikament som allerede er godkjent i Europa og er under godkjenningsbehandling i Norge. Den endelige beslutningen om unntak tas av fagdirektøren i helseregionen. Pasientene har ingen rettighet – ingen klagerett om vedtaket blir avslått.

I en artikkelserie i VG i fjor høst ble det avdekket at unntaksbestemmelsen ble håndtert ulikt i de ulike helseforetakene. Noen leger var raske med å søke og fagdirektørene ditto rundhåndet med å innvilge. I andre helseforetak var det motsatt. Resultatet er at det avhenger om hvor i landet du bor om du overlever eller ikke. For å si det brutalt. 

I vårt konkrete tilfelle har legene på Radiumhospitalet anbefalt immunterapi som et siste håp. Når de anbefaler det, er det selvsagt i den tro at det kan hjelpe, om ikke å gjøre tobarnsmoren kreftfri, så i alle fall forlenge livet hennes vesentlig. Likevel kan de/vil de ikke søke om at hun får dekket behandlingen etter unntaksbestemmelsen fordi de vil være helt sikre på det at medisinen virker først. Altså må hun betale de to første rundene med behandling selv. 

Og jeg gjentar: Dette handler ikke om eksperimentell medisin på tvilsomme klinikker i utlandet. Eller healing og heksedoktorer. Det handler om en behandling onkologene på Radiumhospitalet har anbefalt henne. 

Derfor tigger jeg. Og om jeg ikke gjør det med stolthet, så gjør jeg det med glede – og jeg gjør det med alle de virkemidler jeg kjenner etter et langt liv i pressen og pr-bransjen. Det handler bokstavelig talt om liv eller død. Da holder man seg for nesa og gjør det man må.

For jeg var fullstendig uforberedt på hva tiggingen ville gjøre med meg og mitt selvbilde. Hvor sterkt engasjementet og noen ganger mangel på engasjement ville påvirke meg.  Fullstendig uforberedt på hvor ydmykende det kan føles når du ikke blir sett, hørt eller forstått på det som er aller viktigst for deg. 

La meg ta det viktigste først: Vår innsamling har gått over all forventning. Engasjementet har vært overveldende. Vi har – etter en knapp måned – samlet inn over 2/3 av det vi trenger. Vi er blitt møtt av en varme og en velvilje som er helt overveldende. Jeg har snufset og grått i møte med ungdomsskoleelever som har hatt basar til inntekt for lærerens behandling. Gledestårer har dryppet når jeg har lest Vippsmeldinger fra mennesker som gir av det lille de har og når det tikker inn bidrag fra mennesker du trodde hadde glemt deg for lengst.  Når fullstendig ukjente gir og viser omsorg.  For oss. For meg.  

Men jeg har også vært nede i dype bølgedaler av skuffelse. Skuffelse fordi noen som står meg nær – venner eller slekt, fullstendig overser meg der jeg sitter med min virtuelle plastkopp på en virtuell papplate. Og jeg verken fryser eller sulter. Blir ikke utsatt for foraktelige blikk eller stygge tilrop. Jeg vet at jeg er urimelig. Jeg vet at jeg ikke kan kreve at noen skal bidra. Og – ikke minst – vet jeg at jeg skal glede meg over de utrolig mange, rause menneskene som hjelper meg i min viktigste jobb noen sinne. For det er det det er – den viktigste jobben jeg har gjort. 

Mesteparten av tiden klarer jeg det også, å fokusere på alle de fantastiske menneskene som har bidratt. Men jeg var som sagt, fullstendig uforberedt på at jeg ville ta dette personlig. At jeg skulle bli skuffet og føle meg ydmyket. For jeg var jo ingen tigger. Jeg jobbet jo bare for det gode – for en viktig sak. 

Men jo – jeg er en tigger. Jeg føler meg som en tigger. Jeg føler meg ydmyket som en tigger – og euforisk glad som en tigger. 

Det skal jeg ta med meg neste gang jeg møter noen som virkelig sitter på pappkartongen med plastkoppen foran seg på gata. 

I mellomtiden håper jeg helseministeren og helseforetakene gjør jobben sin og sørger for en konsistent og forutsigbar håndtering av livsnødvendige medisiner. Jeg har full forståelse for at helsevesenet må prioritere. At man ikke kan få all behandling som er tilgjengelig på et marked. At pris og virkning må vurderes opp mot hverandre. Men la nå det skje med forutsigbarhet og rettferdighet. Så blir det kanskje noen færre tiggere der ute. I verdens rikeste land. 

Jurist, journalist og redaktør med erfaring fra regions- og riksmedier. Har undervist ved journalistutdanningen på BI i meningsbærende journalistikk og vært gjesteforeleser ved Institutt for Journalistikk i leder- og kommentarskriving.

Hovedinteresser: Mat og meninger