Lars Erik Lyngdal

Reform uten mål og mening.

Lars Erik Lyngdal
Reform uten mål og mening.

Regionreformen ble til uten mål og mening etter en temmelig uforberedt behandling i Stortinget i juni 2017.  Reformen ble vedtatt uten skikkelige forutgående analyser og utredninger.

Lite eller intet ble sagt om hvilke oppgaver regionene skulle få, og begrunnelsen for reformen var lite annet enn de vanlige formuleringene om at de måtte bli mer «robuste» og «bærekraftige» enn de nåværende fylkene for å få flere oppgaver. Den geografiske inndelingen ble nærmest tatt rett ut av lufta. Bare Agder-fylkene, Trøndelag-fylkene og Sogn og Fjordane/Hordaland var selv kommet fram til et ønske om å slå seg sammen. For alle de andre sammenslåingene ble vedtaket basert på mer og mindre tvang. Rogaland, Oslo, Møre og Romsdal og Nordland får lov til å bestå alene. Størrelsen på de nye regionene varierer mer enn dagens fylker. Nye Viken får  1,2 mill innbyggere, Agder ca 280.000.

I f.eks. nye Viken stiller man seg jevnt over måpende til den nye konstruksjonen. I Oppland og Hedmark er det mye misnøye. I Finmark og Troms er det store flertallet blant både politikere og folk flest mot sammenslåingen. I Finmark er det nærmest opprørsstemning og det forberedes folkeavstemning.

Stortinget pleier å treffe større beslutninger etter forutgående utredninger. Det er en viktig side ved politiske prosesser i vårt land at endelige beslutninger skal hvile på tydelighet om hensikt, forutsetninger og konsekvenser, gjerne også om alternativer. Politisk skjønn og verdivalg er en selvfølge, men «synsing» helt uten forutgående analyser, er høyst uvanlig.

Sånn ble det likevel i denne saken.

Ideen om en regionreform kom i forlengelsen av kommunereform-prosessen. Nokså plutselig spilte regjeringen inn forslaget om å slå sammen fylker til større regioner. Fylkene ble oppfordret til selv å finne ut hvem man kunne tenke seg å slå seg sammen med, men ideen ble ikke mottatt med særlig appalus. Det ble stort sett støy. Da Stortinget i juni traff sin beslutning, hadde det absolutt ikke utkrystalisert seg et omforent regionkart. Bare noen få fylker var kommet til en slags enighet om sammenslåing.

Et ekspertutvalg ble nedsatt for å komme med forslag om hvilke oppgaver de nye regionene kan få. Innstillingen fra utvalget kom i februar og innholdt omtrent det samme som den tilsvarende utredningen av «Oppgavefordelingsutvalget» fra 2000. Med all respekt for utvalget, her fremkom det lite nytt.

Etter mitt syn er det tvilsomt om kommunene vil se seg tjent med at regionene vil kunne bli til de grader «overkommuner» som vi her ser konturene av. Kommunene har vanligsvis vært ytterst forbeholdne til å gi fylkeskommunen mange, tunge oppgaver. Hvorfor skulle de ville det nå, med et regionnivå som også geografisk blir enda fjernere kommunen enn fylkeskommunen har vært?   

Det er enda mer tvilsomt om Staten vil gi fra seg store, nasjonale oppgaver innen f.eks. klima, miljø, landbruk og samferdsel. Behandlingen av Oppgavefordelingsutvalgets forslag  på 2000-tallet viste  tydelig at når det kommer til stykke ønsker Staten fortsatt å ha kontroll med sånne oppgaver både av  økonomiske grunner, ut fra ønsker om størst mulig likhet  landet rundt, og ut fra gjennomføringskraft.   Staten har egentlig aldri vært interessert i å gi fra seg oppgaver til mellomnivået. Om man skulle ville det nå, skal det dessuten bli ganske så vanskelig når regionenes størrelse varierer mellom 280000 og 1,2 mill. «Bærekraften» en vel noe varierende, for å si det mildt.

Sett på bakgrunn av at verken Høyre eller Frp egentlig ønsker seg noe mellomnivå og alltid heller har villet styrke kommunenivået, er det oppsiktsvekkende at regionforslaget i det hele tatt ble fremmet. Når vi i tillegg vet at Arbeiderpartiet aldri har vist noen stor entusiasme for saken, er regionvedtaket enda merkeligere. Ideen fenger ingen andre en Venstre og i noen grad Krf. Det er ikke på slikt grunnlag man bør lage omfattende og krevende strukturendringer som skal vare i mange ti-år framover.

Folk flest er nokså uengasjerte og avmålte. Alt rabalderet rundt kommunereformen tok vel ut det meste av folks engasjement.  Ja, bortsett fra i Finmark og Troms hvor det hersker opprørsstemning. Hvis folk andre steder er opprørte, er det fordi den identiteten som knytter seg til fylkene vil forsvinne. At f.eks. «Akershus» skal forsvinne, virker fremmed og uønsket for ganske så mange. Det knytter seg en lang og kraftfull historie, kulturelt og politisk, til «Akershus». Når det går opp for folk at det ikke lenger er noe som heter Akershus, men en kjempestor region som skal hete «Viken», tror jeg følelsene kommer i sving igjen.

Finmark, og de fleste i Troms, har mer enn noen sett det meningsløse i den georgrafiske inndelingen. Engasjement og saklige argumenter preller likevel av på kommunalministeren som fremstår ganske så arrogant i møte med politikere og en seriøs opinion. Det er trist. Det er ubehagelig å være vitne til.  Det eneste rette ville være at Stortinget får saken en gang til, helst sammen med forslag om oppgaveoverføring. Kanskje bedre gjennomtenkning og forberedelse kan gi håp om reversering av en reform som mangler tillit, mål og mening.

 

 

 

    

 

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.