Finn Holmer-Hoven

Reformparodien fullbyrdet

Finn Holmer-Hoven
Reformparodien fullbyrdet

Nylig vedtok Stortinget å reversere kommunesammenslåingene for kommunene Leka (584 innbyggere)og Bindal (1473 innbyggere) med KrFs stemmer. Til Aftenposten sier Torhild Brandsdal (KrF) at Leka måtte slippe ”fordi alle andre øykommuner slapp det”. Og Bindal slapp fordi kommunen tilhører et annet fylke og ”motstanden mot sammenslåing var stor”. Ja, hvor var den ikke det?

Det er nesten så jeg ikke tror hva jeg leser. For da er reformparodien fullbyrdet. Og prinsippløsheten glitrer med sitt nærvær. Øykommuner, om aldri så små, skal fortsette som før. Og fylkesgrensene, som for det meste av Sør-Norge er vedtatt fjernet og erstattet med nye regioninndelinger, skal altså hindre at en kommune i Nordland med 1473 innbyggere (Bindal) skal kunne fusjoneres med tre trøndelagskommuner.

Og hva angår den folkelige motstanden mot sammenslåing – i Torhild Brandsdals eget fylke blir Søgne og Songdalen tvangssammenslått med Kristiansand. Her stemte et flertall av innbyggerne mot sammenslåing. Det har Brandsdal godtatt, mens hun stemmer mot at en av Norges minste kommuner, Leka, skal tvangssammenslås. Forstå det den som kan.

Vi står altså igjen med en ”kommunereform” hvor det i tre fylker (Aust-Agder, Oppland og Hedmark) ikke skjer en eneste kommunesammenslåing og hvor antall kommuner i seks andre fylker bare reduseres med to-tre. (Rogaland, Telemark, Buskerud, Nordland, Finnmark og Troms)

Det som fremstår som en gedigen reformfiasko skyldes en slags merkelig og ukonstitusjonell oppfatning av at kommunesammenslåinger og kommunereformer er den enkelte kommunes ansvar og hvor man i tillegg lar lokale folkeavstemninger avgjøre hvordan lokalforvaltningen skal organiseres. Man trenger ikke være statsviter for å vite at organiseringen av fylker og kommuner er et statlig ansvar.

Kommunene er ikke delstater med lovgivningsmyndighet og høy grad av selvstyre, som i Tyskland og USA. Rett nok er det kommunale selvstyre blitt grunnlovsfestet: ”Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer” (§ 49). Men når det gjelder hvordan kommune-Norge skal være organisert, er ikke det et ”lokalt anliggende”. Det er det staten ved Stortinget som avgjør.

Derfor er det fullstendig meningsløst – og ukonstitusjonelt - å la 427 kommuner selv avgjøre hvordan kommune-Norge skal organiseres. Hvor mange kommuner vi skal ha i Norge er og blir statens ansvar. Og jeg begriper ikke hvor staten og de politiske partiene har vært når man i 2017 lar seg styre av lokale folkeavstemninger og kommunestyrevedtak, mens man i 1960 overlot til Stortinget å vedta en ny kommuneinndeling i pakt med tiden.

Og jeg stiller meg spørsmålet: Hva er det som skiller dagens reformprosess fra kommunereformen på 1960-tallet? Da ble antallet kommuner redusert fra 750 til 450, uten en eneste lokal folkeavstemning. Stortinget vedtok Schei-komitéens forslag om ny kommunestruktur – punktum finale. En kommuneinndeling som i hovedtrekk har fungert frem til i dag. Selvsagt mot mange protester – Hægebostad og Eiken, som ble slått sammen til Hægebostad kommune, har holdt krangelen gående til våre dager.

Men 1960-tallets kommunestruktur er like lite egnet til å løse dagens oppgaver og utfordringer i kommunene, som 1930-tallets kommunestruktur var i 1960. Kommunereformen og kommunesammenslåingene på 1960-tallet hadde et mål og en mening. Kommunene ble pålagt nye oppgaver, som grunnskoleloven og lov om sosial omsorg. Reformen skulle gjøre kommunene i stand til å tjene innbyggerne bedre.

Dagens ”kommunereform” har intet mål og ingen mening. Kommune-Norge vil i 2020 være like lite egnet til å påta seg nye oppgaver innen tekniske tjenester, psykiatri og sosialomsorg som de var for 10-15 år siden. Vi har ikke fått noen reform, men en tilfeldig sammenrasking av noen nabokommuner, med eller uten tvang. Fortsatt er 358 kommuner uberørt av ”kommunereformen”. Blant dem Leka kommune med 584 innbyggere. Og jeg spør igjen, på vegne av avdøde Nicolai Schei: Hvor er statens styrende hånd?

 

 

Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo. Tidl. dosent og rektor ved Agder distriktshøyskole, politisk redaktør og sjefredaktør i Fædrelandsvennen, styremedlem i Norsk redaktørforening, styreleder Institutt for journalistikk.