Lars Erik Lyngdal

Regionreformen – en fiasko?

Lars Erik Lyngdal
Regionreformen – en fiasko?

 Regionreformen fremstår stadig mer som et uforståelig prosjekt. Det burde føles ubehagelig for både regjering og stortingsflertall.

 Regjeringen har nettopp lagt fram listen over oppgaver som skal overføres fra Staten til de nye regionene. Det er ikke store greier. For å si det mildt. Regionene skal få noen flere oppgaver enn fylkene har nå innenfor næringsutvikling og regional utvikling.  Oppgavene innenfor kompetanseutvikling mot arbeidslivet skal økes ved å overføre ansvar for flere tilskuddsordninger, kartlegging og planlegging.  Innenfor samferdsel og miljø, landbruk og klima blir det også noe nytt. Det samme gjelder tiltak rettet mot integrering av flyktninger.  Noen oppgaver flyttes fra Fylkesmannen, bl.a. innen folkehelse. De nordligste fylkene (ev den nordligste regionen) får noe ansvar og noen oppgaver innenfor forvaltningen av Arktis. Og noe mer.

 Presentasjonen er fra regjeringens side ordnet i hovedgrupper og introdusert med fine overskrifter og formuleringer uten at det gir innholdet særlig større tyngde av den grunn. For uinnvidde er det egnet til å mistolkes i retning av at her skjer det noe stort. Det gjør det imidlertid ikke, selv om listen er lang.

 Ingen av oppgavene er store og tunge. Nesten ingen er helt nye. De aller fleste er et supplement til og en utvidelse av oppgaver fylkene har i dag. Regjeringen sier at det vil komme flere oppgaver, men at de ikke er klare ennå. Hva nå enn det betyr. Det nevnes flere mulige som skal utredes videre. Store oppgaver som i dag tilhører SIVA og Innovasjon Norge, skal også utredes. Det kan bety at porteføljen økes over tid, men det kan like fort bli med det vi ser nå.

 Oversikten bekrefter det vi stadig har sett, nemlig at Staten egentlig ikke ønsker å gi fra seg oppgaver, selv om en rekke partier har hatt det som programerklæring gang på gang, år etter år. Det har hjulpet lite om noen overføringer likevel er blitt gjort fra tid til annen, innhyllet i formuleringer om nærhet, mer demokrati og effektivitet. Det har aldri blitt tilnærmelsesvis det ambisjonene antydet. Betenkelighetene er stadig blitt større i takt med konkretiseringen. En rekke statsråder har erfart det. Interessant er det å merke seg at en mengde oppgaver innenfor miljø og landbruk som i 2001 nære på ble flyttet fra Fylkesmannen til fylkeskommunen, nå nesten ikke er nevnt.

 De oppgavene som nå overføres, trenger ikke store regioner. De ville alle kunne håndteres greit av de nåværende fylkene. Politikerne ville få noe mer å jobbe med, og administrasjonene måtte nok økes med noen årsverk, men det trengs ingen sammenslåing av fylker til store regioner for å håndtere disse. En region som Viken med sine 1,2 mill. innbyggere, vil trolig heller være en hemsko for å ta seg av porteføljen slik den nå blir. Mange av oppgavene krever fortsatt nærhet og lokal innsikt og forståelse.

 Det synes ikke å være mange fylkesoverskridende oppgaver i den nye porteføljen. Og er det noen få, burde de utmerket godt kunne håndteres gjennom samarbeid mellom fylkene. Det skulle ikke så mye til og er blitt gjort før på mange områder. De nye oppgavene ble også sagt å skulle være så krevende faglig og økonomisk at fylkene ikke ville makte det. Regionene skulle rigges for å kunne ta hånd om store oppgaver som de nåværende fylkene er for små til å håndtere. Det regjeringen nå foreslår, underbygger ikke dette.

 Å tvangsgjennomføre fylkessammenslutninger til en struktur som ingen ser logikken i, framstår enda mer meningsløst sett på bakgrunn av de oppgavene som nå foreslås overført.  All støy og strid om sammenslåing av Troms og Finnmark, også grunnet hardhendt håndtering fra regjeringens side, fremstår bare trist.  Opprettelse av region Viken, som ingen skjønner og ingen ønsker, virker nå utenfor alle proporsjoner.

 Regionreformen ble som kjent vedtatt uten skikkelig forberedelse. Den var resultatet av et merkelig kompromiss mellom regjering, V og Krf hvor hovedhensynet egentlig var å få gjennom kommunereformen. Vi fikk en regionreform som bi-effekt, en reform som få har etterspurt. Ganske få. Og de er nok skuffet. I alle fall i den formen den nå framtrer.

 Dersom ikke Stortinget områr seg og omgjør beslutningen, skal det nå gjennomføres en krevende forvaltningsreform som i tid, penger, slit og belastninger tilhører de aller største på mange tiår. Det sentraliseres. Avstander øker. Tilgjengelighet minker. Identitet trues. Deltagelse minker. Folk flyttes. Det frivillige organisasjonsliv utfordres. Reformen mangler støtte og forståelse i befolkningen. Den er ikke noe allment ønske. Den springer ikke ut av noe definert behov. Den er heller ikke et genuint ønske fra Stortingets side, selv om det ble flertall for den. Det er det aller verste.

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.