Lars Erik Lyngdal

Regjerings-ja til atomvåpen?

Lars Erik Lyngdal
Regjerings-ja til atomvåpen?

Norge vil ikke skrive under FN-avtalen om atomvåpenforbud som 122 land har sluttet seg til. Tidligere utenriksminister Børge Brende kalte det et spill for galleriet. Hans etterfølger, Ine Eriksen Søreide, var beleilig fraværende under utdelingen av nobelprisen til ICAN. Statsminister Erna Solberg lot være å klappe under deler av Beatrice Fihns nobelforedrag og så ellers nokså avmålt ut mens den øvrige forsamlingen applauderte for to fremragende foredrag.  Vår nåværende regjering har  kuttet pengestøtten til nobelprisvinneren og til alle andre organisasjoner som jobber globalt for å forby atomvåpen.

Er det dette vi ønsker av våre fremste ledere? Er dette i overensstemmelse med folkets syn?

ICAN ber innstendig Norge om å underskrive avtalen. Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen, er dypt uenig med Brendes uttalelse og regjeringens  holdning.  Mellomkirkelig råd i den norske kirke jubler over FN-vedtaket. «Røde kors er veldig skuffet», sier Svein Mollekleiv. «Absurd og skuffende», sier den am. forfatteren og dokumentarfilmskaperen av «The Bomb», Eric Schlosser, om den norske holdningen.

Alle nordmenn er redde for atomvåpen. Hele verden er redd for atomvåpen. Faren for atomkrig er større enn noen gang. Dommedagsklokken er stilt 2 ½ minutt før midnatt. Nærmere siste slag har den ikke stått på 31 år.  Konsekvensene av atombombing er så uhyrlige at de nesten ikke lar seg beskrive. Med over 16000 atombomber klar til bruk kloden rundt, dreier det seg om faren for massemord eller selvmord, som Martin Luther King sa en gang.

FN-vedtaket er en internasjonal avtale om å stigmatisere, forby og eliminere alle atomvåpen. Vedtaket hviler på et humanistisk grunnlag. Det er fremtiden til enkeltmennesker, til menneskeheten og til hele kloden det dreier seg om. Traktaten forbyr utvikling, lagring, bruk og trussel om bruk av atomvåpen.

Dette kunne ikke Norge være med på. Dette vedtaket avfeier en tidligere utenriksminister som «et populistisk slag i luften» i følge avisreferater. Landet som ynder å bli karakterisert som en fredsnasjon, forvalter av Nobels fredspris, arvtager etter Fridtjof Nansens verdensberømte innsats, og landet som villig mekler i harde konflikter, ser ned, snur seg vekk og bortforklarer.

Norge er med i en kjernefysisk allianse. Sammen med  enkeltstående atommakter er NATO væpnet med et arsenal av atomvåpen. Med USA som leder, med Trump ved roret. 

Før voteringen i FN forsøkte USA å skremme andre land fra å støtte forslaget. «Sikkerhetssamarbeidet vil undergraves», ble det sagt. «Det foreslåtte forbudet vil redusere USAs evne til å stå ved forsikringen om å forsvare våre allierte», sa amerikanerne. 

Og den norske regjeringen lot seg skremme.  Ikke antydning til protest ble hørt. Ikke noe som helst forsøk på mene noe selvstendig verken da eller mens prosessen i FN pågikk. Norge lyttet lydig til USA som ikke engang ønsket at forhandlinger i FN skulle finne sted. Amerikanernes utgangspunkt om at forhandlingene kunne «delegitimere kjernefysisk avskrekking» og være «på kant med vår felles sikkerhetsinteresse og NATOs grunnleggende politikk om avskrekking» ble godtatt (Vilde Heljesen, Urix).

Regjeringens begrunnelser om strategisk stabilitet,  om NATO-strategien, om at atomnedrustning må gå langs andre linjer og helst ikke akkurat nå,  om NATOs rett til å true med atomvåpen når andre land gjør det, og argumentet om at avskrekking med atomvåpen skaper sikkerhet, er høyst diskuterbare og lite beroligende, og berettiger i alle fall ikke den nedlatende , negative og til dels arrogante holdningen som utvises både overfor FN-vedtaket og nobelprisen til ICAN. 

Regjeringen kunne løftet fram Ikkespredningsavtalen fra 1968 som nesten alle land har forpliktet seg til og som innebærer å jobbe for kjernefysisk nedrustning, og forsøkt å få til nye initiativ. Regjeringen kunne stimulert til ny-tenkning i forlengelsen av  Prøvestansavtalen fra 1963 som dessverre ikke virker. Regjeringen kunne tatt initiativ i NATO til drøfting av avskrekkingsideens tvilsomme logikk.  Som NATO-medlem og amerika-venn kunne vel regjeringen fortalt oss at den har tenkt å opplate sin munn på et eller annet vis. Eller er Norge så  lite og unnselig  i atom-sammenhengen at det er greiest å være helt umælende?

Regjeringen kunne gitt ICAN høylytt honnør for å bidra til å skape en opinion mot atomvåpen. Den kunne applaudert dens verdensomspennende innsats gjennom mange hundretalls organisasjoner,  for å informere om at avskrekking heller ikke er noen garanti mot krig ved uhell eller misforståelser eller irrasjonelle ledere og gale terrorister.  Regjeringen kunne vist respekt for de 122 landene som er uavhengige nok til å undertegne avtalen. Regjeringen burde vært modig nok til å innrømme at NATO binder oss fullstendig og at vi befinner oss i en   «…..skvis mellom rollen som fredsnasjon med humanitære prinsipper og medlem av NATO som ikke vil ha forbud mot atomvåpen» (Beatrice Fihn ved kunngjøringen av pristildelingen).

Et lite lys i mørke er at Stortinget  har besluttet å be regjeringen utrede konsekvensene av et atomforbud for Norge. Utredningen skal analyse FN-vedtakets innhold og konsekvensene for Norge ved en eventuell tilslutning. Regjeringspartiene, i mindretall, stemte mot beslutningen. Forslaget skal behandles av utenriks- og forsvarskomiteen 13. desember og stemmes over i Stortinget på nyåret (Dagsavisen 07.12.). Kanskje vil stortingsflertallet vise en  annen holdning enn regjeringen og på en eller annen måte opptre mer konstruktivt og respektfullt overfor en pågående verdensomspennende innsats for å komme atomvåpen-galskapen til livs.

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.