Lars Erik Lyngdal

Spiser du laks?

Lars Erik Lyngdal
Spiser du laks?

Jeg er fortsatt skeptisk til norsk oppdrettslaks. Riktignok har antibiotikabruken falt med 99% siden slutten av -80 tallet og er mye mindre enn i kjøtt- og melkeproduskjonen, men jeg føler meg likevel ikke trygg. Selv om laksen ikke får antibiotika, får den andre medisiner, bl.a. flubenzuroner som brukes til avlusing, og fiskeforet inneholder visst litt av hvert. 

Det er ikke så mange år siden en oppsiktsvekkende TV-dokukmentarfilm bekreftet at laksen inneholder en stor konsentrasjon av helseskadelige miljøgifter.  Samtidig med dette TV-programmet advarte norske leger, professorer og internasjonale helseeksperter kvinner, barn og ungdom om ikke å spise oppdrettslaks mer enn 2-3 ganger i uka. Dette var i 2013. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VMK) sa likevel i 2014 at helsefordelene ved å spise laks oppveies av de ubetydelige risikoene det er ved å få i seg noe PCB, dioksiner og kvikksølv i så små mengder. Oppdrettslaksen skulle med dette være friskmeldt. Eller?

Nå, i 2018, pågår det en ny strid om laks og giftstoffer. Denne gang dreier det seg om stoffet ethoxyquin, et syntetisk stoff som finnes i norsk oppdrettslaks. Norge forsvarer bruken av stoffet, mens EU vedtok i 2017 å få ethoxyquin helt bort fra all matproduskjon snarest. 

Ethoxyquin tilsettes fiskemel som brukes som laksefor. Stoffet har vært diskutert i en årrekke og vi mangler fortsatt sikker kunnskap om det kan være skadelig for arvestoff, om det kan være kreftfremkallende og om det medfører DNA-binding.

Norsk laks og andre produsenter har fått en tidsavgrenset overgangsordning. Norge har nå kort tid på seg til å dokukmentere at stoffet likevel fortsatt bør kunne godtas i norsk laks og at det ikke er farlig. Det gjelder også å berolige bl.a. Nestle som alt i 2013 sluttet å bruke norsk oppdrettslaks i sine barnematprodukter grunnet risikoen ved ethoxyquin, som faktisk samler seg i kroppens organer. 

Miljømagasinet «Harvest» påviser i en artikkel nå i januar hvordan minst et tjuetalls forskere som driver eller har drevet kritisk forksning på miljøgifter i oppdrettslaks, får store problemer. Mange møter så mye motstand at de ikke orker mer. Noen får ikke forlenget sine engasjementer, andre får sin karriere ødelagt. Noen får ikke lov til å publisere og presentere sine funn som de ønsker, andre ser at den økonomiske støtten  brått stopper opp. Problemene tårner seg opp. Motstanden møter de både i VMK, i vitenskapelige miljøer og forskningsinstitutter og fra politisk hold. «Femte-kolonister» kalles de av fiskeriministeren. 

Det virker som om de offentlige instanser, ikke minst tilsyn og kontrollorganer som har med sjømatproduksjonen å gjøre, kanskje bagatelliserer, bortforklarer, trenerer, eller unndrar seg alle de kritiske spørsmål og funn som disse forskerne kommer med. Det er vanskelig å finne offentlige uttalelser som utvetydig  er egnet til å  avvise alle kritiske innvendiger på en dokumenterbar og overbevisende måte. 

Næringen for sin del gjør selvfølgelig alt de kan for å friskmelde norsk oppdrettslaks. Samarbeidet mellom offentlige instanser og næringen i en rekke råd og utvalg, inngir imidlertid ikke full tillit.  Jeg tør ikke bruke ordet «samrøre», men det er nærliggende. Tett samarbeid mellom ulike næringer og offentlige myndigheter tilhører det høyst normale hos oss, men i dette tilfelle virker det som om det kan være til hinder for den grad av kritisk holdning, upartiskhet og offentlighet som vi burde kreve i alt som har med kontroll av matproduskjon å gjøre. 

Norsk oppdrettslaks selger for milliarder til utlandet. Det gir store inntekter til staten. I en rekke kystsamfunn gir den grunnlag for viktige arbeidsplasser. Så viktige er disse arbeidsplassene at vi godtar de mange laksebaronene vi får på kjøpet. Norsk sjømatproduksjon er et nasjonalt satsingsområde, blant det vi skal leve av etter oljen. 

Både regjering og opposisjon uttaler seg panegyrisk. Næringen skal bli mange ganger så stor som nå. Så viktig er næringen at Norge til og med legger seg flat for Kina og lover å ikke komme med kritikk, for å sikre laksens tilgang til det gigantiske kinesiske markedet. Forstålig nok liker ikke myndighetene norske forskere eller utenlandske miljøer som stiller ekle spørsmål og sår tvil som kan hindre realisering av visjonene.

For lille meg dreier det seg imidlertid mest om laksemiddagen min, og den jeg serverer barn og barnebarn. Jeg er mye mer glad i fisk enn kjøtt.  Jeg vil gjerne spise oppdrettslaks, men jeg føler meg ikke helt trygg. Det er giftstoffer i mange andre matprodukter også, men nå dreier det seg om laks. Hvis jeg aner tilløp til at offentlige myndigheter og næringen selv fortsatt skjuler noe, eller ikke vil undersøke noe nøye nok, og kanskje trakasserer kritiske forskere, da sier jeg «nei, takk!». Om den ikke er farlig, LUKTER den likevel ikke bra akkurat nå.

 

 

 

 

 

 

 

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.