Tillit som politisk kapital

Tillit som politisk kapital

Uten tillit rakner mye av samspillet mellom folk, ikke minst mellom politikere og oss andre. Tillit er en grunnkapital. Den bør forvaltes med varsomhet, særlig av folkets repesentanter som nettopp kalles tillitsvalgte. Per Sandberg forvalter sin svært dårlig, og Erna Solberg står i fare for å misbruke sin. 

Tillit er en grunnleggende forutsetning for vårt politiske system.  Tillit bærer systemet til tross for saksuenighet og ideologisk uenighet. Tillit  er grunnen til at vi opprettholder vår demokratiske praksis og våre normer og ritualer. Tillit er grunnen til at politiske beslutninger anses legitime, og gjennomføres lojalt, tross stor uenighet.

Uten tillit fra et flertall i Stortinget må en sittende regjering gå. Uten flertallets tillit til en enkelt statsråd må han eller hun også gå av.  At en statsminister uttrykker manglende tillit til en av sine statsråder forekommer nesten aldri.  Hvis det nærmere seg noe sånn, vil nok statsråden bli skiftet ut før statsministeren  må mene noe offentlig . Hvis en statsråd har opptrådd så kritikkverdig at alle andre enn regjeringens sikre støttespillere i Stortinget ønsker å uttrykke mistillit, vil statsministeren vanligvis føle seg tvunget til å bli kvitt vedkommende  før votering i Stortinget.  «Avgang etter eget ønske» kalles det ofte. Alternativet er å sette hele regjeringens eksistens i spill.

Nå sier statsministeren at hun har tillit til Per Sandberg.  Det må vel bety at hun ikke vil godta at et eventuelt mistillitsforslag mot Sandberg blir vedtatt. Da vil hun eller gå av med sin regjering. Dette synes helt logisk. Har hun for sin del uttrykt tillit til en statsråd, kan hun ikke leve med at et flertall ikke har det. Statsministren har  dermed alt nå spillt ut sitt viktigste kort. Hun bruker av sin viktigste politiske kapital, tillit.

Professor Kaufmann ved Norges Handelshøgskole summerer opp nyere forksning og sier at tillit synes å bestå av 5 elementer:

Integritet som betyr at det må være samsvar mellom det man sier og det man gjør, altså mellom liv og lære. Per Sandberg for sin del uttaler seg særs kritisk til islamske regimer som Iran, men deltar selv på regimets nasjonaldag og reiser på fantastisk ferie til landet.  Han har dessuten uttrykt sterk motstand mot at asylsøkere med godkjent opphold i Norge skal kunne besøke hjemlandet, men reiser selv med sin kjæreste som gjør akkurat det.

Kompetanse som betyr å ha greie på det man snakker om. Per Sandberg sier at Iran kanskje er et av verdens mest misforståtte land og flott som ferieland. Dette sier han til tross for en nesten unison enighet om at det iranske regimet er sterkt autoritært, bryter menneskerettigheter, er kvinnefientlig og ganske så krigshissende.

Konsistens i form av forutsigbarhet fra en situasjon til en annen. Det må være sånn at man kan stole på at vedkommende ikke gjør forskjellige ting fra gang til gang og at vedtatte retningslinjer følges.  Per Sandberg ønsket tydeligvis å opptre på en måte som statsråd og på en annen måte som privatperson i uavklarte situasjoner, og  å kunne forholde seg fritt til regler og retningslinjer deretter.

Lojalitet. I følge Kaufmann betyr dette bl.a. at man må kunne føle seg sikker på at en person ikke opptrer opportunistisk mot den eller de vedkommende skal være lojal mot.

Per Sandberg har forholdt seg mer enn lettvint til flere sikkerhetsrituiner og avtalerutiner alle statsråder og en rekke offentlig ansatte ellers  absolutt plikter å rette seg etter og være lojale overfor. Det gjelder faktisk riktets sikkerhet.

Åpenhet som innebærer at man kan stole på at personen forteller den hele og fulle sannhet og ikke holder tilbake noe som kan skade tillitsforholdet. Når det gjelder Per Sandbergs forhold til sannheten i denne saken, virker det heller som han er blitt drevet fra skanse til skanse. Sannheten kommer bitvis fram.

Per Sandberg kommer til kort på alle Kaufmanns kriterier.

Man kan være uenig med Per Sandberg  i svært mye av det han står for både ideologisk og  i enkeltsaker.  Man kan mene at han politisk sett ikke er rett mann til å være verken fiskeriminister eller leder av noe annet departement.  Likevel må vi akseptere at han er statsråd. Han er det i kraft av flertallets valg og partipolitiske preferanser. Han er det i kraft av våre polititiske spilleregler som de fleste av oss støtter og verner om.  I utgangspunktet skulle dette inngi tillit.

For  å ha tillit som statsråd må det imidlertid noe mer til enn at de parlamentariske spillereglene er fulgt.  Statsrådsrollen defineres også av en hel rekke andre formelle og uformelle normer og regler som er helt uavhengig av politisk ståsted, meninger og  parlamentarisk praksis.  Mange av disse er ment å være ufravikelige. Når det eksempelvis gjelder rikets sikkerhet er de utvetydig formulert i sikkerhetsinnstrukser som en rekke offentlig ansatte jevnlig må vurderes i forhold til.  Kaufmanns  5 «krav» til tillit kommer for en stor del til uttrykk i uformelle normer og retningslinjer for væremåter og samspill i ulike sammenhenger.  Om de ikke er lovbestemte, er en rekke av dem nesten like ufravikelige likevel. For tillitens skyld.

På bakgrunn av alt dette er det mer enn vanskelig å ha tillit til Per Sandberg som statsråd. Likevel har statsministren tillit til han. Jeg tror hun har skaffet seg et stort problem.  Nå tærer hun på sin egen politiske kapital.

 

 

 

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.