Lars Erik Lyngdal

Valgløfter? Ingen hindring

Lars Erik Lyngdal
Valgløfter? Ingen hindring

De færreste som fulgte med Venstre under valgkampen sist høst, ville tro at partiet noen måneder senere skulle befinne seg i regjering sammen med Frp. Dagsavisens Hege Ulstein karakteriserer det som «et av de mest spektakulære løftebruddene i norsk politisk historie.» Ulsteins kraftsalve er kanskje i drøyeste laget, men at regjeringsdeltagelsen ikke samsvarer med sentrale venstrepolitikeres utsagn under valgkampen, er det ingen tvil om. 

Partileder Grande sier at «det er ekstremt lite sansynlig» på spørsmålet om Venstre kan tenkes å gå i regjering med Frp uten Krf. Stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn, nå statssekretær for Sylvi Listhaug, understreker i valgkampen den store avstanden mellom Venstre og Frp. Nylig utnevnte statssekretær Rebekka Borsch, uttaler under valgkampen at «en stemme på meg er en stemme mot Frp.» Hun oppfordrer til å støtte Venstre for å få sjansen til å »erstatte statsråder som sprer frykt og mistenksomhet» og tar sterk avstand fra Sylvi Listhaugs «splittende og uverdige retorikk». Abid Raja sier etter et intervju med Sylvi Listhaug i NRK at «det ikke er rart at Frp er uspiselig for Venstre.»  I mars 2017 sier 18 av 19 fylkesledere i Venstre at de ikke ønsker et regjeringssamarbeid med Frp. Det finnes også mange andre Venstre-uttalelser som tilsvarende indikerer sterk motstand mot regjeringssamarbeid med Frp.

I en hel rekke saker har det virket som om Frp er Venstres hovedmotstander. Det gjelder ikke bare i innvandrings- og asylpolitikken og Listhaugs retorikk. Venstre har synliggjort stor, større og størst avstand til Frp når det gjelder miljø,- klima og oljepolitikk, i saker om biologisk mangfold og natur, i likestillingsspørsmål, i justispolitiske saker, i spørsmål om pengebruken til kulturformål, og ikke minst i spørsmålet om bruk av oljepenger. Det bilde som har festet seg hos oss velgere er at avstanden til Frp er større enn til alle de andre partiene.  Frp er det partiet som utløser de sterkeste negative  reaksjonene hos Venstre. Frp har klart fremstått som det minst samarbeidsaktuelle partiet.  Det er ikke mulig å forstå noe annet enn at Venstre under valgkampen fortalte oss velgere at regjeringssamarbeid med Frp ville være helt uaktuelt.

Noen politiske løftebrudd er ikke uvanlig, men det er ganske ugreit. Vanligvis kan løftebruddene i noen grad forklares og bortforklares med nødvendigheten av kompromisser, endringer i det politiske landskapet og omprioritering av saker på den aktuelle politiske  dagsorden. Politikk er som kjent det muliges kunst. Det gjelder å finne løsninger i et landskap bestående av interessemotsetninger og konflikter. Forhandlinger hvor det tas og gis er nødvendig. Heldigvis er vi i vårt land flinke til dette. Partipolitiske motsetninger hindrer ikke at vi i det store og hele kommer videre og utvikler samfunnet til det bedre uten varige, åpne sår i kompromisseringens kjølvann. De fleste av oss lever med at enkelte løfter ikke kan innfris. Vi mister ikke tilliten til systemet likevel.

Nå driver imidlertid Venstre høyt spill. Uvanlig høyt. Innsatsen er ikke bare Venstres egen troverdighet og egne velgeres tillit.  Partiet utfordrer også troverdigheten til partier generelt og til vår form for partibasert demokrati. Vensres linje kan fort gi næring til de som fra før av har minimal tillit til partier og politikere, til de som betrakter politikere som løgnaktige og ikke til å stole på, til de som  mener at det politikere sier i valgkampen bare er å glemme. Å gi næring til sånt er meget farlig. For alle partiene og for hele systemet.

Et minstemål av tillit mellom politikere og velgere er den helt avgjørende forutsetningen for at et demokrati som vårt skal fungere. Politikere som sier en ting og gjør noe annet, kan av og til forklares, forstås og tilgis. Men det går en grense. Venstre beveger seg i nærheten av den.

Under en valgkamp er partienes syn i enkeltsaker viktig. Enda viktigere er gjerne regjeringsspørsmålet. Hvilken regjering er aktuell? Hvem vil samarbeide med hvem? Hvilke konstellasjoner er aktuelle? For velgerne er det ønskelig å vite dette selv om partiene av og til ikke vil love noe før de har sett valgresultatet. Det spesielle denne gangen var imidlertid at Venstre tydeliggjorde like sterkt hvem det IKKE ville være aktuelt å danne regjering med som hvem de ønsket å være sammen med. De aller fleste velgere må ha fått det inntrykk at Venstre ønsket å få til en regjering sammen med Høyre og Krf, men at det var uaktuelt å gå i regjering med Frp. At Venstre skapte dette bildet, kan partiet umulig bortforklare. Folk gikk til stemmeurnene på det grunnlag.

Venstres atferd er truende for den grad av tillit og troverdighet som må gjelde mellom velgere og politiske partier. Partiet utfordrer noe grunnleggende nødvendig for demokratiet. Partiet har vinglet mye før i sin historie, men dette er mer enn vingling. Det fremstår som et klart løftebrudd. Det nytter ikke å komme etter valget å si at man NÅ mener å få mer gjennom av sine merkesaker i regjering med Frp enn utenfor. For det første er det ikke til å forstå på bakgrunn av alt det Venstre har sagt. For det annet er det mange måneder for sent. I beste fall. Demokratiet tåler ikke for mye av sånt. De negative holdningene det skaper, kan fort ramme så mye mer enn bare partiet Venstre. Forholdet mellom velgere og valgte er skjørt nok som det er. Også hos oss.

 

f.1945
Cand.polit. ved  Universitetet i Oslo.
Tidl. dosent i statsvitenskapelige fag ved HIA/UIA og ass.fylkesmann i Vest Agder.
Div styreverv og ivrig syklist.